Det eneste jeg ønsket, var å gi det gode budskap. Det var ikke mulig

Hvor var du 22. juli, jeg tror mange med meg husker hvor vi var den dagen.

Jeg husker nøyaktig hva jeg hadde på meg og hvor jeg sto da den første telefonen ringte. Budskapet var klart, noen skyter på Utøya. Jeg så ungdommene i hodet mitt med det samme, de kjente ansiktene som var til stede fra Østfold. De ungdommene som satt med bena i kors på AUF-møte, spiste pizza, lo, diskuterte, støttet hverandre og var forventningsfulle til verden og fremtiden. De ungdommene som forberedte de beste innleggene fra talerstolen på møter i partiet, de som sto sammen. De ungdommen som gjorde Arbeiderpartiet bedre. Jeg så dem for meg når de smilte. Det kunne ikke være sant at noen skyter ungdommer på Utøya, våre ungdommer.

Det var sant!

For ti år siden var jeg fylkessekretær for Østfold Arbeiderpartiet og var på den måten tett på det som skjedde.

Jeg reiste umiddelbart til kontoret etter første telefon. Det møtte etter hvert flere partikolleger, pårørende og nært berørte. Noen var bleke, stille, andre var sinte, frustrerte og sjokkerte. Situasjon var uoversiktlig, for alle.

Det ble noen intense timer med telefoner og sms-er fra ungdommer med de mest groteske fortellinger, telefoner fra sjokkerte, men håpefulle foreldre, søsken, venner, mediene og andre berørte. Jeg forsto etter hvert at noen av våre ungdommer aldri kommer tilbake på et AUF-møte med pizza, latter og politikk. Noen drepte og skadet smilene, engasjement og ungdommenes fremtid.

Min opplevelse var at vi møtte en sannhet som ingen klarte å ta innover seg. Sosiale medier og øvrige medier strømmet over av spekulasjoner. Selv møtte jeg et skarpt lys fra kamera og en mikrofon med kritiske spørsmål i en kritisk og uoversiktlig situasjon. Et tema som var så grusomt at ord ble meningsløse.

Mediene var opptatt av fakta rundt hvem som var på Utøya fra Østfold. Fylkessekretæren for AUF den gang var selv på øya, det var umulig å vite eksakt og de var alle rammet. Jeg var 33 år den gangen og uten medietrening. Alle ringte og ville ha informasjon, informasjon ingen hadde. Hvem har gjort dette? Var det en mørk mann? Hvem er rammet, hvem er skadet? Jeg hadde hørt hva ungdommene hadde sagt, hva de hadde sett, hørt og opplevd. Jeg kunne ikke si det, det var ikke min jobb. Hva var egentlig min jobb i en slik situasjon?

Senere møtte jeg journalister som alle andre, blanke i øya og svært ydmyke ovenfor en voldsom situasjonen som etter hvert sank inn.

Tiden som fulgte, var tung. Det var på mange måter et stort sort hull med glimt av hendelser, personer, følelser og sorg. Jeg husker det som en tid særlig preget av møter med mennesker som hadde opplevd store sjokk og ubegripelig mengde smerte. En sånn type smerte man ikke tror man evner å bære, og et sjokk over at livet slik man hadde kjent det frem til nå, ville være forandret for alltid.

Historiene ble sterkere og flere i tiden som fulgte med begravelser og minneseremonier. Lokale arrangementer og et nasjonalt traume. Familier over hele landet var sterkt berørt, og håndterte situasjonen svært ulikt. En ungdomsorganisasjon i sjokk, og for oss i Fredrikstad, et lokallag som var hardt skadd og som både mistet sin leder Lejla Selaci og nestleder Andrine Bakkene Espeland. To livsglade jenter med engasjement for fellesskap, for like muligheter og et samfunn med plass til alle.

Jeg snakket med Elfet Selaci flere ganger, mammaen til Leila som ble drept. Jeg hadde møtt henne før, da hun jobbet på skolen hvor mine barn tilhørte. Det ble et sterkt møte, det eneste jeg ønsket å gi henne og alle andre som ringte var det gode budskap, det var ikke mulig. Det var bare sorg og usikkerhet. Elfet og hennes familie var politiske flyktninger fra Kosovo, de flyktet til Norge og opplevde det mest utenkelige. Den historien rører meg dypt.

Les også

Livet etter Lejla: – Jeg forstår ikke hvordan jeg har overlevd i ti år. Jeg gråter hver dag

Les også

Læreren i minneord: – Takk, Lejla, for alt jeg har lært av deg!

De var helt vanlig ungdommer de vi mistet fredagen for ti år siden. Ungdom som engasjerte seg i politikk, og som dro på leir for å være med venner, spille fotball og ha det gøy. Det som brosjyren på det lokale AUF-kontoret ble beskrevet som sommerens vakreste eventyr, hadde på verste vis tatt form som den aller mørkeste fredagen i Norges i fredstid. Det er utrolig hva man evner å stå i når man ikke har noe valg.

Ti år kan både vært kort og lang tid samtidig. Kort for dem som har sett og opplevd ting ingen ungdom skal måtte tåle. Uendelig lang for dem som lengter etter noen som ikke kom hjem. De som en gang hadde flere rundt middagsbordet, men som i dag feirer høytider og møter hverdagen med en tom stol som en gang i tiden tilhørte noen som ikke lenger er med oss. Vi minnes ofrene med verdighet og sender tanker til deres pårørende.

Har 22. juli forandret deg? Var et spørsmål jeg fikk en stund etter 22. juli 2011, jeg trengte ikke betenkningstid, ja det har forandret meg. Jeg er blitt ydmyk ovenfor livet, det kan være skjørt, tilfeldig og ekstremt. Det har styrket viktigheten av mitt engasjement, viktigheten av demokrati og bygge gode lokalsamfunn hvor alle blir inkludert og godtatt for den man er. Jeg tenker mye på den tryggheten mange av oss har følt hele livet ikke kan tas for gitt.

Det vil alltid være en tid før 22. juli 2011. Og en tid etter 22. juli 2011, det som aldri skulle skje igjen, har skjedd. Vi skal aldri glemme dem, og vi har en lang vei å gå for å få bukt med høyreekstremismen som tok dem fra oss.

Vi må aldri glemme 22. juli!