Det blir fargeløst. «Dette er ikke trivelig!»

Av

En fargeangst har preget utøvelsen av arkitektur og design både i Norge og internasjonalt de siste tiårene.

DEL

KronikkDette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.Gråskalaen har sneket seg inn i bybildet i Fredrikstad. Det har skjedd over tid og man ser det ikke før det blir en overdose. Det har dessuten vært en trend. En fargeangst har preget utøvelsen av arkitektur og design både i Norge og internasjonalt de siste tiårene. Nå øker de følelsesmessige reaksjonene og bevisstheten våkner. «Dette er ikke trivelig!»

Våre byer og tettsteder vokser, og arkitekturen og omgivelsene blir i økende grad komplekse, så ved å fjerne etablert fargekultur fra hus, hjem og gater så vel som fra våre arbeidsplasser står vi overfor et stort problem. Særlig når dette skjer med en fart som til slutt resulterer i et synlig tap av identitet, gjenkjennelse og velvære. Vi klarer ikke lenger å forbinde oss med byggekunsten, det blir ingen sanselig «friksjon». Det verste er at vi ikke har kompetanse til reetablere det vi har mistet, om vi aldri så gjerne ville.

Arkitekter og designere med forståelse for farge er i mindretall, faget er marginalisert i utdanningen og få tilbud finnes på etterutdanningsfronten. Vi må ty til spesialkompetanse eller samarbeide på tvers av fagområder.

Tverrfaglig samarbeid

For en del år tilbake, på nittitallet, ledet jeg Institutt for Romkunst (IFR), et forum for kunst, arkitektur, design og kunsthåndverk, knyttet til de respektive høgskolene. En tverrfaglig tilnærming skulle styrke rommet som et utvidet sanselig begrep. I det arbeidende styret satt blant annet daværende professorer Per Kleiva ved Statens Kunstakademi, Geir Stormoen ved Statens Kunst- og Håndverkskole og Odd Østbye fra Arkitekthøgskolen.

Institutt for Romkunst initierte flere kurs og prosjekter som omhandlet farger i urban kontekst, særlig rundt år 2000. Analyser og fargeplaner for flere byer og tettsteder ble utført av kunstnere og arkitekter sammen, og bevisstheten rundt farge i planprosesser økte. Fokuset var også på harmonisering av det eksisterende.

Farge er alltid en integrert del av helheten og ved iFR falt det inn under det overordnede temaet «Rommet som kunstnerisk uttrykk, det nære liv og det ukjente».

Fredrikstad Kunstforening nappet på dette og inviterte arkitekt Odd Østbye og undertegnede til workshop om urban kvalitet for byens arkitekter og kunstnere.

En analyse av de fysiske forutsetningene for «det gode sted» resulterte i en rekke konseptuelle modeller, der Gamlebyen, som ble verdsatt for urban kvalitet, og ikke minst en harmonisert fargesetting, framsto som en fast form, en urokkelig verdi! Den mindre profilerte «Nybyen» ble derimot uttrykt som en bevegelig mekanisme full av fargede papirbiter, en «konfettimaskin». I det litt udefinerte urbane landskapet kunne fantasien blomstre, dette var mulighetenes land, med en sanselig og fargerik arkitektur.

Men hvorfor ble det så grått?

Syndebukker?

Det er mye fokus på form i dagens arkitektur, og mye ser likt ut enten det er i Fredrikstad eller i Bergen. Innovativ fargesetting blir ikke brukt som virkemiddel for å skape karakter. Arkitekter er dog ikke alene om å ha ansvar for denne stereotypien. Mange leter etter syndebukker blant aktørene i byggebransjen, men problemet er sammensatt. Alle har et ansvar, inkludert politikere og forvaltninger.

Temaet har fått økende mediefokus de siste årene. NRK 2 s kulturkommentator Agnes Moxnes skrev for en tid tilbake en kronikk: «Norge i grått hvitt og beige» som ansporet til en god debatt. Hun ytret blant annet: «Hvem i all verden har bestemt at fargen på husene våre skal vitne om mild sorg?» Moxnes påpeker at arkitekter, entreprenører og byplanleggere lenge har sverget til de lyse fargene. «Dermed blir det dem som masseproduserer nøytrale bygningsartikler som kommer best ut når det gjelder leveringsdyktighet og prisanslag. For kjapt skal det gå, det skal koste minst mulig og det skal være praktisk så det holder.»

Ingvild Festervoll Melien er fotograf og har engasjert seg i ansvarsfordeligen. Hun tok nylig en «Videreutdanningsmaster i urbanisme.» på AHO og har skrevet avhandlingen «Arkitekturens palett. Fargevalg i byrom». Bergen har vært case, med hovedvekt på den transformerte sjøfronten langs Damsgårdssundet, et tidligere industriområde. Damsgårdssundet har til felles med Fredrikstad en rask og effektiv boligbygging med utvikling av urbane kvaliteter langs sjø/elvefronten. Flere utbyggere er involvert og mange ulike arkitektkontorer. Det skal stå ferdig i 2022.

Hun har intervjuet representanter for alle aktører involvert i prosjektet og hennes funn har klar overføringsverdi. Det har ikke vært nevneverdige føringer fra planapparatet i Bergen, slik vi ser det ellers i landet. Utviklerne har derved fått mye å si. De mener at form, funksjon, bærekraft og vedlikehold kommer før farge, de unngår en estetisk profilering slik at produktet treffer et stort marked. Folk griner fort på nesen av feil «farge», det er jo kjernen i problematikken. Flere arkitektkontorer i spørreundersøkelsen ser farge som viktig for utformingen og opplevelsen av byrommene, samt skape sammenheng mellom eksisterende bebyggelse og ny, men innrømmer at det er vanskelig og har tydd til mye grått og hvitt.

«Paint is out?» Nei, gode bærekraftige pigmenter og bindemidler finnes i dag, man har til og med lansert en ny miljøvennlig blåfarge som kjøler ned bygninger, YInMn Blue.

«Paint is out?» Nei, gode bærekraftige pigmenter og bindemidler finnes i dag, man har til og med lansert en ny miljøvennlig blåfarge som kjøler ned bygninger, YInMn Blue.

Dog ser vi en del innslag av knallfarger som «målskiver» mot det grå, det representerer det andre symptomet i fargesetting i dag, store og små fasadepartier i heftige kulører, ofte i litt ugrei kontrast til eksisterende, selvgrodd fargekultur.

Vi skal være glad for fargegleden dette representerer, men kontekstuell, analytisk tilnærming til farge er nødvendig for å hindre at stereotype globale trender blir allmenngyldige.

Hva nå, Fredrikstad?

Når jeg i disse dager igjen underviser i Fredrikstad, for scenografistudenter på Høgskolen og ser at tomrom er fylt, bakgårder er transformert og Glommas bredder har fått et yrende liv, tenker jeg at her finnes urbane kvaliteter og gode bomiljøer. «Fargerik konfetti» er det imidlertid lite av og som jeg antyder innledningsvis: Raske transformasjoner av eksisterende bykultur har hatt sin pris når det gjelder sanselige verdier og særegen fargeidentitet. Ikke det at det var så fargerikt før, men det fantes et potensiale i det ukjente. Med «konfettien» som metafor konstaterer jeg at vår visjon i Institutt for Romkunst burde vært delt med forvaltningen her.

Men det er ikke for sent.

En bys fargeidentitet er ikke alltid entydig, og i Fredrikstad er den kanskje mer uklar enn grå. Man ser ikke kvalitetene som kan inspirere til fargedialoger. Skal trebebyggelsen gå mot «sørlandsby» eller skal den historiske paletten i Gamlebyen inspirere og stemmes opp en oktav for sentrumsbebyggelsen? Områder som Vaterland ser trivelig ut og noen vakre klanger dukker opp på funkishus jeg passerer.

Fargeløse industri- og næringsbygg, massiv boligbebyggelse med neddempete innslag av naturmaterialer, her kan en analyse og en fargeplan styrke eller endre områdeidentiteter mot det bedre.

Bærekraftig fargesetting er dag så krevende at det bør etableres egne fagfolk som integreres i prosessene. Hent kunstnerne ut av atelierene og sett dem i arbeid, er mitt råd, etter å ha arbeidet med temaet «Fargen mellom kunst og arkitektur» i mange år. Mye erfaring fra fargeteori og maleri kan tilflyte dagens byggeri, transformert til "romkunst”.

Det spørs om ikke studentene på Akademi for Scenekunst (Hiof) bør gjøre et stunt utenfor scenerommet. Urbane aktører har mye å lære fra teater og film om det å dramatisere rommet.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken