I Norge hegner vi visst om likhet. Vi skryter av by og land, hand i hand. Alle er like og alt er gratis – skole, sykehus, eldreomsorg, kultur og asfalt. Men er det virkelig slik?

En verdenskjent økonom slang av seg noe sånt som «there’s no such thing as a free lunch», så selvsagt er ikke den varme skolelunsjen gratis, ei heller alt som vi i det norske samfunn kaller gratis. Alt må selvsagt betales. Noen tror det er gratis når «staten» betaler, men det betyr bare at naboen betaler for deg eller at du betaler for naboen.

Det er dette vi kaller gratis i Norge – vi tar regninga sammen og for hverandre.

Hvilket de fleste av oss synes er greit. Derfor betaler vi skatt og merverdiavgift og en haug med andre påfunn for å forsterke den offentlige økonomien. Det må nemlig inn en enorm haug med penger for at vi skal kunne kalle alt gratis.

Men så er det slik i dette likhetslandet at noen får være litt likere enn andre, for å skrive om George Orwells uttrykk. Det gjør blant annet at folk langt i nord slipper å betale merverdiavgiften på strømregninga. Da dette ble vedtatt var visst argumentet at det var kaldere i nord. Spør en som bor på Tynset om det stemmer.

Ja, de har lavere arbeidsgiveravgift også. Helt i nord slipper de faktisk hele avgiften selv om de påstår at det er der verdiene skapes og pengen tjenes. Folk sånn omtrent sør for polarsirkelen betaler derimot opptil 14.1prosent for å holde folk i arbeid.

Alt dette har Stortinget bestemt.

Det samme huset har også bestemt at alle landets kommuner har mulighet å ilegge sine eiendomsbesittere en kommunal eiendomsskatt hvis man ikke får endene til å møtes. Det er den eneste måten en kommune har for å skaffe seg ekstra inntekter.

Som de fleste nok har lagt merke til, benytter «den lille verdensbyen» seg av denne muligheten. Det mangler nemlig rundt 300 millioner på bunnlinja som utvalgte deler av landsbyens befolkning og utenbys landbesittere får slante sammen i en økonomisk dugnad.

Dette utgjør rundt seks prosent av kommunens årlige utgifter. Og det er nok bare å stålsette seg, renteprognosene sier at det mangler ytterligere 100 millioner om noen få år. Skylder man syv milliarder, så er nemlig heller ikke det gratis.

Så er spørsmålet hvorfor det er blitt slik og kanskje enda mer interessant; hvorfor andre byer som man såkalt liker å sammenlikne seg med, klarer seg uten? Hva gjør de for å slippe å sende en usosial ekstraregning til deler av kommunens befolkning? Er de smartere i Drammen og alle de gamle Vestfold-byene enn vi er på denne siden av Oslofjorden? Eller er det mindre gratis der?

Noen skylder på syndromet «tidligere industriby», men meg bekjent er de fleste steder tidligere industribyer. Nå er det kafé- og leilighetsland over alt. Noen skylder på demografi, og det er klart at enkelte kommuner kanskje har færre sjuklige gamlinger, narkomane ungdommer og mindre innslag av innflyttere som har fått forstavelsen sekundær, ikke fordi de er annenrangs mennesker, men fordi de tidligere har bodd et annet sted i landet på statens regning (der kom den snikende…).

Nå bor de i Sarpsborg og Fredrikstad og kanskje i Drammen.

Og det er ikke tvil om at det gjør realt innhugg i sosialbudsjettet når en større del av befolkningen dessverre ikke kan skaffes inntektsgivende arbeid, men må hjelpes økonomisk på annen måte.

Befolkningsøkning – som i visse politiske kretser skal være dokumentasjon for at et sted er attraktivt – betyr ikke nødvendigvis at kommuneøkonomien forbedres. Det er dessverre oftest motsatt. Å skaffe morsmålsundervisning for «ørten» språk koster langt mer enn om innflytteren snakker en knåtete døladialekt. Da er det nemlig gratis på ordentlig.

Så hvordan kommer vi oss unna at enkefruen med minstepensjon blir den store taperen? Hun som har valgt å beholde det gjeldfrie huset hun og den avdøde ektemannen flyttet inn i for femti år siden, samt den enkle, arvede familiehytta, hun risikerer å måtte oppgi sine og familiens følelsesmessige ankerfester fordi dype lommer fra Bærum plutselig har gjort den enkle plankehytta hemningsløs verdifull.

Landsbyens makthavere hevder at eiendomsskatten blant annet er nødvendig fordi den tidligere regjeringen underfinansierte kommunesektoren. Mye statistikk påstår at dette er påviselig feil.

Dessuten burde vel dette også gjelde på den andre siden av fjorden. Og hvordan klarer de på den andre siden av fjorden å drive kommunen med overskudd – uten eiendomsskatt, mens man her i landsbyen har røde tall selv med eiendomsskatt. Ja, det finnes vel en bortforklaring for det også.

Så hvordan klarer vi å berge enkefruen med minstepensjon? Det enkleste er nok at også dette blir «gratis»! Staten bør avskaffe den usosiale eiendomsskatten én gang for alle. Den rammer jo dessuten bare deler av befolkningen, og dette kalles vel usolidarisk i dagens regjering?

Trenger man virkelig mer penger, kan man heller øke den alminnelige skatteprosenten på inntekt med et par prosent. Det burde være rom for dette. Den er nemlig redusert fra 28 til 22 prosent de siste åra. Dermed blir det alle vi som fortsatt har inntekt som betaler regninga, og da er det som kjent også «helt gratis»!