Dessverre kan man si at HVPU-reformen opphevet hvis Fredrikstad bygger Furutun

«HISTORIENS SKAM»: Et kaldt gufs fra fortidens sentralinstitusjoner, er Andreas Haugland Auslands karaktertistikk av Fredrikstad kommunes planer om avlastningssenter på Furutun.

«HISTORIENS SKAM»: Et kaldt gufs fra fortidens sentralinstitusjoner, er Andreas Haugland Auslands karaktertistikk av Fredrikstad kommunes planer om avlastningssenter på Furutun. Foto:

Av

– Aldri mer skal Norge se store institusjoner. Det er frihetsberøvelse og forhistorisk og brudd på menneskerettigheter. Jeg og alle funksjonshemmede i Norge krever likestilling, frihet og frigjøring fra systemet, skriver Andreas Haugland Ausland.

DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg ble rystet da jeg leste at Fredrikstad kommune holdt på å vedta Furutun, en kald gufs fra fortidens sentralinstitusjoner, historiens skam var tilbake. Som nestleder i Norges handikapforbunds ungdom (NHFU Agder) og SV-politiker ble jeg veldig engasjert i denne saken jeg så på Facebook om Furutun i Fredrikstad. Selv bor jeg i Risør i Agder og kjenner lite til selve Fredrikstad, men etter å ha lest meg opp på saken Furutun, vil jeg gi en beskrivelse av situasjonen funksjonshemmede opplever i dagens Norge. Siden jeg ikke bor i Fredrikstad, vil jeg presisere at jeg vil inn i denne debatten for å forklare situasjonen på nasjonalt grunnlag, for at dere bedre kan forstå hvorfor Furutun er en grusom påminnelse om tiden før 1991.

Jeg er født i 1995 og har selv en funksjonshemning. Jeg ble født etter at HVPU-reformen trådde i kraft, men jeg hadde aldri trodd jeg skulle trenge å oppleve det som var før HVPU-reformen. Dessverre kan man herved si at HVPU-reformen opphevet, hvis Fredrikstad bygger Furutun.

I mars 2019 skulle Stortinget stemme over om FNs funksjonshemmede-konvensjon (CRPD) skulle inn norsk lovverk. Bare SV, Rødt, MDG og en representant fra Ap sa ja. Resten stemte ned forslaget. FN har kritisert Norge og bruker ord som sjokkerende da de beskrev Norges behandling av funksjonshemmede. De fant alvorlig systematisk diskriminering, flere menneskerettighetsbrudd og at funksjonshemmede har lavere rang enn resten av befolkningen.

Aldri mer skal Norge se store institusjoner. Det er forhistorisk og brudd på menneskerettigheter og frihetsberøvelse. Jeg og alle funksjonshemmede i Norge krever likestilling, frihet og frigjøring fra systemet.

I 1991 ble alle de tidligere sentralinstitusjonene for utviklingshemmede nedlagt, da fylkene hadde hatt ansvaret for utviklingshemmede. Gjennom den såkalte HVPU reformen (også kalt ansvarsreformen) skulle kommunene overta det ansvaret og målet var at ingen utviklingshemmede skulle bo på institusjonslignende boliger. Utviklingshemmede skulle endelig bli behandlet som vanlige mennesker, likestilt med hvem som helst andre og oppleve frihet og selvstendighet.

I 2007, 16 år etter ansvarsreformen evaluerte Helsedirektoratet utviklingshemmedes levekår. Evalueringen er dokumentert i rapporten Vi vil, vi vil, men får vi det til? Rapporten slår fast at ansvarsreformens målsettinger om normalisering ikke er oppnådd på de fleste områdene. Personer med utviklingshemning er stort sett utestengt fra det ordinære arbeidsmarkedet. På mange områder, slik som skole og bosituasjon, har utviklingen de senere årene gått i retning av segregering og oppretting av kommunale institusjonslignende boformer.

De om lag 5250 utviklingshemmede som bodde i institusjoner da reformperioden startet, har alle flyttet ut til egen bolig. De aller fleste bor i en kommunal bolig i et bofellesskap. Selv om boligstandarden er rimelig god, bor de aller fleste i en bolig som «merker» seg ut. Prinsippet om at det skulle være en bolig i et vanlig boligmiljø, kan man vel ikke si er ivaretatt i det hele tatt. Mange av beboerne har heller ikke noen innflytelse på hvem de deler bofellesskap med, noe som kan føre til uro og konflikter.

Det er bare et fåtall som har en egen bolig, og mange har blitt skremt med at de ville ikke få tjenester om de etablerte seg i et eget husvære. Men det finnes eksempler på at det er fullt mulig å etablere seg i en egen bolig og både klare seg økonomisk og få nødvendige tjenester. Igjen er det handlekraft og vilje fra politiker det står på.

Hvor er Norge 29 år etter HVPU-reformen?

De fleste utviklingshemmede og autister lever på institusjoner og avlastning som på papiret er så bra, men som en bruker/pårørende på ingen måter ville ha sagt at ville ivareta våre menneskerettigheter. Utviklingshemmede har null rettigheter i arbeid, null rettigheter til å bestemme over eget liv og man lever langt unna det normalt livet funksjonsfriske lever. Så godt som 100 prosent av utviklingshemmede er ikke en betalt jobb, mange jobber på kommunale arbeidssentre. Der har de null muligheter til å protestere mot dårlige arbeidsvilkår og uten krav på lønn for et ærlig stykke arbeid.

Hvem hadde godtatt at man aldri vet hvem som kommer på jobb til deg, hvem godtar å ikke kunne bestemme hvor og hvordan du bor. Hvem hadde godtatt å ikke få bestemme over eget liv. Og ikke minst hvem andre norske foreldre og ressurspersoner hadde godtatt å bli skvist ut av barnas liv, måtte kjempe for være minste lille ting og ikke ha et reelt valg når man må ha avlastning for sine barn.

Ingen andre i samfunnet hadde godtatt dette, hvis man er utviklingshemmet og foreldre til utviklingshemmede er man bare nødt til å godta det.

I Norge er det helt vanlig at funksjonshemmede og deres nærmeste ikke tør å snakke høyt om virkeligheten og deres opplevelse av tjenestene fra kommunene. For sier du sannheten, risikerer du å miste tilbud og dermed bli straffet for å stå opp mot urettferdigheten. Men dette kan ikke ties i hjel for alltid. Sannheten må frem og den må frem nå.

Aldri mer skal Norge se store institusjoner. Det er forhistorisk og brudd på menneskerettigheter og frihetsberøvelse. Jeg og alle funksjonshemmede i Norge krever likestilling, frihet og frigjøring fra systemet. Aldri mer tvang, urettferdighet og store og små ghettoer med ansamling av funksjonshemmede. Verken innen avlastning eller såkalte boliger (institusjonsghettoer).

Uavhengig av type funksjonshemning, så la oss være de alminnelige menneskene vi er. Vi er ikke fanger fratatt frihet og vi nekter å finne oss i å bli stuet inn på store institusjoner langt vekk fra dere funksjonsfriske. Vi vil være i samfunnet på lik linje med dere.

Jeg ber Fredrikstad kommune si klart å tydelig nei til fortidens institusjoner. Aldri skal de få komme tilbake, uansett form.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken