For kort tid siden leste jeg en interessant artikkel i Fredriksstad Blad skrevet av Bente Lund Jacobsen, og jeg fikk lyst til å kommentere den.

Jeg har bodd veldig mange år i England, hvor alder ikke synes å være et problem. Man er den man er. Fødselsdager utover 21-årsdagen blir ikke feiret mer enn andre fødselsdager. Nå bor jeg i Norge, og jeg forbauser meg stadig over hvor opptatt mange av mine medborgere er av alder.

I Fredriksstad Blad nevnes sjeldent et navn uten at alderen henger ved i parentes, selv om alder ikke har det minste med saken å gjøre. Jeg hører godt voksne si: «Å, du er to år eldre enn meg», eller «Jeg er fire år yngre enn ham», som om det gjør noen forskjell når en ikke lenger går i barneskolen!

Jeg hører om gamle som er ensomme for de på samme alder begynner å dø. Det virker som om man ikke kan ha venner på tvers av generasjoner. Det er mye som tyder på at dette hører sammen med vennegjenger som går årevis tilbake.

Ingen nye kommer med i den faste vennegjengen eller venninneklubben, som ofte går tilbake til skoletiden, og hvor alle er jevngamle. At «eldre» blir samlet i en gruppe, som er sånn eller slik, synes jeg er helt galt.

Selvfølgelig er noen eldre sure og gretne, men det finner en vel i alle aldersgrupper. Det er ikke all russ som er plagsomme for omgivelsene, og det er veldig mange skolebarn som det er en glede å være sammen med. Jeg er vant til å ha venner i alle aldre, og denne alders-fokuseringen kan jeg ikke forstå. Artikkelforfatteren tar opp en viktig og interessant sak.