I diktene til den amerikanske poeten Juliana Spahr ligger en følelse av at verden henger sammen. Ringgjessenes forflytninger henger sammen med oljeutvinning, med poplåter, med følelser av revolusjon.
«Den vinteren kom ulven» består av 9 lange dikt, der kimen i alle er en lengsel etter å komme sammen. Med et nøkternt språk bygges det gradvis, gjennom overlappinger og repetisjoner, et argument for at vi ikke lenger kan se noe i verden som avkoblet fra alt annet.
Spahr kombinerer beskrivelser av dyreliv med spotpriser på olje og børsstigninger, men finner også plass til det hverdagslige. Beskrivelsen av den upraktiske matpakken Spahr har pakket til seg og sønnen under demonstrasjonene i Oakland, hvordan hun ser oljeriggen Deepwater Horizon brenne på en flatskjerm, eller tvilen rundt sin egen aktivisme: «Var Ikke-Revolusjon den ville dansingen man setter i gang med for å føle seg mindre middelaldrende?»
Kanskje er diktene tenkt som et middel mot isolasjon. I hvert fall oppleves det sånn for meg. Verden henger sammen. Det gode og det dårlige. Det gjør godt å lese noe som kan minne en på det.