Det er en vakker julidag. Den massive orgellyden fyller kirken.

Fremme står en enkel, hvit kiste med blomster og hilsener fra familie og norske venner.

Ved siden av kista ligger en mor på kne. Klagesangen er høy og intens. Hun roper ut et forferdelig savn etter en datter som døde i et fremmed land. Hun og mannen var i russisk fangenskap da de fikk beskjeden om datterens bortgang. Mens kulene suste rundt fluktbilen kom de seg unna. De satset sine egne liv for å rekke datterens begravelse.

På kirkebenken sitter den dødes mann og deres 14 år gamle sønn. Fortvilelsen er bunnløs, ansiktstrekkene er harde og blikket tomt. Faren sitter hele begravelsen med armen hardt rundt sin sønn.

Stedet er Råde kirke. Det er en flyktning færre. Krigen har krevd enda et offer.

Omtrent samtidig har flokken av flyktninger i Råde økt med én. En ung mor på flukt føder sin førstefødte – i totalt fremmede omgivelser og uten noen av sine nærmeste rundt seg. Heldigvis har hun god hjelp og støtte av lokalbefolkningen i Råde.

Fødsel og død, glede og sorg – store sprang i hver sin ende av følelsesskalaen.

Vi springer tilbake i tida: Det er tidlig på dagen 24. februar 2022. Forholdet mellom Russland og Ukraina har ulmet lenge. Denne dagen går de russiske styrker inn i Ukraina. De angriper flere mål med krysserraketter og helikopter. Russiske styrker krysser også grensen fra hviterussisk territorium. Russiske myndigheter hevder at de rettet angrepene mot militære mål og ikke ville angripe byer. Men vi ser hva de faktisk gjør.

Mange ukrainere – først og fremst barn og mødre – ser ikke noen annen mulighet enn å flykte. Tilbake står gamle foreldre, en ektemann som går fra lærer til soldat – og etter hvert blir hus og leiligheter bombet. Ingen menn over 17 år får reise ut. De skal i krigen. Familier splittes; og de vet aldri om de vil få se hverandre igjen.

30 sammen

I Råde sitter Roar Paulsrud. Han driver næringsvirksomhet i flere land, også Ukraina. Nå rammer krigen også hans ansatte. De mannlige ansatte spør om Roar kan sørge for at familiene kommer i sikkerhet. Han får barn og mødre over grensa til Polen og derfra videre til Norge. Gruppa har etter hvert blitt 30 personer og de har ett sterkt ønske: Ikke splitt oss, la oss få leve sammen, det er i fellesskapet vi finner styrke. Roar lover å gjøre sitt beste.

På sitt eget fabrikkområde ved Vansjø bygger Roar, sammen med gode medhjelpere, blant annet sin bror Johnny, faktisk et lite «hotellbygg» med 14 rom. Byggetillatelse får han fra Råde kommune på en dag, på utrolige seks uker setter de opp bygget – to verdensrekorder i saksbehandling og byggetid!

Slik viser man solidaritet i praksis.

Men dessverre viser også denne historien noen dårlige sider ved norsk flyktningepolitikk. Begravelser som ikke dekkes av den norske stat. Togreiser som i starten var gratis, men som flyktningene etter hvert må betale for.

Støtte

Fordi de 30 valgte å være sammen, med den styrken dette gir dem, fikk de minimalt med støtte den første tiden. Leie av midlertidig bolig, mat, transport – ikke noe ble støttet. Det er én enkeltperson som har sørget for at de 30 frem til nå har hatt tak over hodet og noe å spise. Jeg vet hva denne regninga er og hva staten har spart, men skal la dette ligge.

Etter at NAV i Råde kom på banen har de vært en god støtte. Også den kommunale helsetjenesten i Råde stiller opp.

Midt i august starter de med språkopplæring som deltagerne får betalt for, det kommer godt med. For når jeg spør ukrainerne hva de vil svarer de: – Det er tre ting; først og fremst vil vi hjem, i mellomtida vil vi lære oss norsk, og så jobbe så vi kan klare oss selv.

Vi skal huske på at de 13 mødrene vi snakker om her hadde gode jobber i Ukraina: Advokat, rektor, kontorsjef med mer. De ønsker ikke å leve på almisser, men ha et selvstendig liv. Men inntil videre må de ha bistand; ikke minst på grunn av de 16 barna de har hos seg, fra en måned til 16 år.

Nå venter en høst og vinter med høye strømregninger, det må betales leie for brakker de har som fellesarealer. Det koster å bo i Norge.

Et solidaritetsprosjekt?

Noen av oss har appellert til politiske myndigheter om å se igjennom støttesystemene. Uten positiv respons. Heldigvis er det mange privatpersoner, organisasjoner og firmaer som har gitt støtte. Kulturlivet i Fredrikstad har stilt opp. Kommunene har sine egne programmer. NAV har blitt en god støttespiller.

Men jeg savner likevel enkelte aktører. Hvorfor kan ikke for eksempel arbeiderbevegelsen i Østfold gjøre Råde-campen til sitt felles solidaritetsprosjekt?

Det trengs ikke bare penger, men det trengs også omsorg og omtanke. Skape fritidstilbud. Jeg vet at flere kommuner har sine opplegg, men det trengs mer.

En ting har jeg lært meg av kontakten med våre ukrainske venner: Vi nordmenn kan ikke fullt ut forstå hva ukrainerne går igjennom. Vi ser at det er vondt – men den dype, inderlige smerten går utover min fatteevne. Vi ser bare en liten flik av det enorme følelsesmessige teppe som ukrainske flyktninger befinner seg på.

Mange av de ukrainske flyktningene går fast med en telefon, hver gang det går en flyalarm hjemme så slår telefonen ut. Da ringer de mann og øvrige familie: Gikk det bra denne gangen? De fleste ganger går det bra. Men ikke alltid ...

Jens Stoltenberg sa forleden at solidaritet koster. Solidaritet kan være penger, men det kan også være omtanke og omsorg, tilbud om aktiviteter, samtaler. La oss gå inn i en høst og vinter hvor vi henter frem våre beste kvaliteter og viser solidaritet i praksis.

Og først ut bør den norske stat være! Kutt byråkratiet, ta den korteste veien, finn ut hva flyktningene trenger her og nå. Det er min bønn til de statlige myndighetene.