Salme til et gammelt sinn

Prøysen, Nansen og Moser: En alzheimerpasient vil ha glede av musikk hun lyttet til i ungdommen. Forskerne har ikke løst gåten, tross bidrag fra norske hjerneforskere med Nobelpris.

Prøysen, Nansen og Moser: En alzheimerpasient vil ha glede av musikk hun lyttet til i ungdommen. Forskerne har ikke løst gåten, tross bidrag fra norske hjerneforskere med Nobelpris.

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Hva gjør at den gamle damen har mistet sin glød og ikke lenger kjenner oss igjen? Kan vi gjøre noe med tristheten? Kan hun fortsatt leve sin romjulsdrøm?

DEL

Gå høsten i møte - KUN 88 kr for 8 uker med papiravisen og alt innhold på nett

Kronikk:

Julen er hukommelsens tid. For en gammel dame frembringer smaken av krumkaker, duften av røkelse og lyden av julesang et minne fra hennes bestemors hjem. Et hjem som befinner seg i en tid lenge før Alf Prøysen skapte sin Romjulsdrøm. Selv om hun har sviktende hukommelse er akkurat dette minnet krystallklart.

For slik er hukommelsen: minnene lagres og frembringes på forskjellig vis, etter hvilken sammenheng, hvilket sted og hvilken tid minnene ble til, og etter hvilke sansestimuli som nå frembringer disse minnene. Vi vet en god del om hvordan hukommelsen fungerer. Likevel er det langt på vei et mysterium akkurat hvordan minnene lagres og frembringes i hjernen. Vi forstår heller ikke mekanismene bak sykdommer som angriper hukommelsen, slik som Alzheimers sykdom. Hva gjør at den gamle damen har mistet sin glød og ikke lenger kjenner oss igjen? Kan vi gjøre noe med tristheten? Kan hun fortsatt leve sin romjulsdrøm?

Innen hjerne- og hukommelsesforskning har vi mange norske helter. Det hele begynte med en av de største: Fritjof Nansen. I 1888 var han den første nordmann som tok doktorgrad i nevrovitenskap. I sin avhandling studerte han nervecellers utseende. Han gjorde funn som tydet på at hjernens celler er fysisk adskilte, men at de strekker seg mot hverandre og møtes i det som nå heter synapser.

Senere, i etterkrigstiden, vokste det frem et sterkt nevrovitenskapmiljø i Oslo. Blant annet oppdaget Terje Lømo hvordan styrken til disse synapsene endres når hjernecellene stimuleres. Dette er en sentral mekanisme for hukommelse.

Oppdagelsen ble gjort i Per Andersens lab, og det var også der våre nye, norske nasjonalhelter, ekteparet Moser, begynte sin forskerkarriere. Som kjent fikk de Nobelprisen for «hjernens GPS», også dette en sentral del av hukommelsessystemet.
Men kan kunnskapen vi har opparbeidet oss i Norge og andre steder hjelpe vår gamle dame? Foreløpig svært lite, dessverre. Vi har ikke klart å avdekke hva som forårsaker Alzheimers sykdom. Vi vet at det legger seg plakk rundt hjerneceller og at dette er med på å drepe hjerneceller, men foreløpig vet vi ikke hvordan dette kan forhindres.

Hjernen må på en eller annen måte kvitte seg med avfallsstoffer, de må dreneres ut. I Erlend Nagelhus sin gruppe ved Universitetet i Oslo forsker vi nå på hjernens drenasjesystem. Kanskje blir denne drenasjen dårligere for enkelte og kanskje dette forårsaker Alzheimers sykdom?

I 1992 fant Peter Agre at røde blodceller har små dedikerte tunneler, aquaporiner, som frakter vann ut og inn av cellen, og i 1997 fant Erlend Nagelhus og Ole Petter Ottersen i samarbeid med Peter Agre at gliaceller - en type hjerneceller som har utløpere rundt blodårer - har en stor tetthet av slike aquaporiner. I 2003 fikk Peter Agre Nobelprisen for oppdagelsen av aquaporiner, men forskningen på rollen til aquaporiner i hjernen er fortsatt høyaktuell. Hvor viktige er aquaporinene for hjernens drenasjesystem?

Dette er komplekst, og for å forstå den mulige drenasjeeffekten bygger vi nå matematiske modeller og gjør datasimuleringer av hvordan vannet flyter gjennom og mellom hjerneceller. For så kompleks er vår hjerne at medisinere, fysikere, biologer, psykologer, informatikere og matematikere må gå sammen for å kunne forstå hjerneprosessene. Hjerneforskning har derfor blitt den store tverrfaglige smeltedigelen som samler vitenskapskvinner og -menn med forskjellig bakgrunn rundt ett mysterium, rundt universets største mysterium: hjernen.

Hva kan vi så gjøre for vår gamle dame mens vi venter på at forskningen skal avdekke naturens hemmeligheter og finne løsninger for de syke? En nevrolog og forfatter som heter Oliver Sacks har et godt forslag. Han har skrevet flere interessante bøker om hjernen og om hukommelse. I hans mest kjente bok skriver han om sin erfaring med en pasientgruppe som i tiår har vært helt utenfor kontakt med omverdenen, men som ved et mirakel våkner opp etter at de får en ny type medisin. Boken heter Awakenings og er filmatisert med Robin Williams, som selv ble offer for depresjon og demens, i hovedrollen.

Dessverre viste medisinen seg ikke å være en varig mirakelkur. Men i mange tilfeller har Oliver Sacks tatt i bruk et annet middel for å få til en liten oppvåkning. Han bruker musikk. Mange pasienter med Alzheimers sykdom kan kvikne betraktelig til dersom de får riktig type musikk på ørene. Musikk de lyttet til og likte da de var unge. Noen av de som er hardest rammet av Alzheimers sykdom, og som knapt har noe språk, kan med ett begynne å synge. Humøret stiger og de utstråler velvære.

Så hva kan vel være bedre enn å benytte romjulen til å ta med en musikkspiller og la bestemor få på seg høretelefoner og få lytte til Prøysens Romjulsdrøm? Og hvis du virkelig vil være med å hjelpe fremtidens bestemødre så les Oliver Sacks’ bøker. Les «The man who mistook his wife for a hat», les «Hallucinations», les «Musicophilia».

Bli med på dette århundrets største reise. Bli med på ferden mot å forstå hjernen.
Men aller først: benytt romjulen til å besøke din bestemor. Syng en julesang for henne. Og mens orkesteret spiller og vi venter på bedre tider kan vi gjøre Prøysens Romjulsdrøm til handling. «For saligheta er et bæssmorfang.»

Klas H. Pettersen, Hjerneforsker, Fredrikstad
Twitter: @kl4sp klas.pettersen@gmail.com

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags