Ap vs Frp: Vern ytringsfriheten, husk ytringsansvaret

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Njål Benkestoch Kjølholdt Gustavsen svarer Ulf Leirstein om religionskritikk og legger til at ytringsansvar også er meget viktig.

DEL

Leserbrev 

Stortingsrepresentant Ulf Leirstein presiserer i sitt innlegg at sentrale politikere undergraver ytringsfriheten i forhold til omtale og kritikk av religion. Er denne påstanden korrekt? Er Fremskrittspartiet den eneste politiske aktøren som fremmer en fri og uavhengig religionskritikk? 

Svaret på mine to retoriske spørsmål er selvsagt nei. Stortingsrepresentanten er også meget uheldig i sin bruk av en mulig sammenkobling mellom politiske partier og voldelige terrorister i sin innledning. Dette er en uheldig bruk av retorikk, men som ikke overrasker.

Arbeiderpartiet har aldri undergravet ytringsfriheten i sine politiske eller religiøse former, tvertimot har partiet og bevegelsen kjempet i mot alle former for antidemokratiske strømninger. Det var Arbeiderpartiet som kjempet mot totalitære ideologiske krefter på 1930-tallet, diktatur under krigen, rasisme og antisemittisme, samt krigen mot internasjonal terrorisme. Partiet har kjempet i mot ideologier som nazisme, kommunisme og ulike retninger innenfor religiøs ekstremisme.

Ytringsfriheten er noe vi som et demokratisk samfunn må verne om, men en videre forståelse av vårt ytringsansvar er også meget viktig.

Rammeverket rundt dette arbeidet har alltid vært en prinsipiell tro på det frie ordskifte og den nyanserte kritikken. Arbeiderpartiet har alltid vært et frihetsparti med fokus på humanisme, respekt og demokrati. Disse normene har og er viktig for partiet i vår forvaltning av ytringsfriheten. En påstand om at Arbeiderpartiet i det rød-grønne regjeringssamarbeidet har forsøkt å undergrave retten til religionskritikk er uten substans eller rot i virkeligheten.

Det er bred konsensus i det politiske establisment om ytringsfriheten, som en sentral del av de universelle menneskerettighetene og en av bærebjelkene som vårt samfunn er tuftet på. Dette gjelder også kritikk av religioner og livssyn. Denne kritikken er også viktig for utviklingen av religiøse samfunn, og deres samhandling med et stadig mer sekulært norskt samfunn.

Det er også lov å komme med kritikk som gjør vondt, dette er også en viktig del av vår forståelse av ytringsfriheten. Religiøse riter, plikter, helligdommer og tradisjoner kan og må problematiseres og konstruktivt kritiseres i vårt samfunn. Det er nemlig religions kritikk som førte til reformasjon i den kristne kirken, samt en liberalisering av jødiske og muslimske retninger. Det er faktisk slik at i jødedommen og kristendommen oppfordres det i de hellige skrifter om kritikk og revidering av religiøst virksomhetsarbeid.

Samtidig må vi huske på hva som er saklig eller usaklig kritikk av religion. Norske borgere har både en rett og et ansvar i forhold til å ytre seg fritt. Politiske ytringer som fremmer vold, hat, rasisme og fremmedfientlighet er ikke ansvarlig bruk av ytringsfriheten. Dette er usaklig avsporing som ingen har noe nytte av. Det er heller ikke sensur eller undergraving av ytringsfriheten at redaksjoner eller lovverk beskytter borgere fra hatefylle påstander eller ytringer.

Det er en ansvarlig omgang med virksomme ord. Dette handler om vårt ansvar i den norske offentligheten. Påstander og ord betyr faktisk noe for en del i samfunnet, og ord kan resultere i strømninger og handlinger vi ikke ønsker. Tanken om ytringsansvar må drøftes mer i norsk offentlighet, særlig i den politiske debatten.

Representant Leirsteins analyse av norsk religionskritikk er noe merkelig. Debatten om religion i norsk offentlighet er meget åpen. Både politiske miljøer samt religiøse samfunn drøfter viktige spørsmål knyttet til livssyn og religion. Dette gjenspeiles i det gjensidige forholdet, og den dialogen som er mellom religiøse og politiske representanter. Synes også det er merkelig hvordan Leirstein lite nyansert har et så stort fokus på hvordan vi skal kritisere islam.

Muslimer i Norge er ingen homogen religiøs gruppe. Som andre religioner er det nyanser i praktisering, tradisjon, politikk og verdiforvalning. Debatten rundt religiøse tradisjoner i islam er også hyppig drøftet i både religiøse og politiske fora. Det er heller ingen saklighet i at: «Det er ikke nødvendigvis så stor forskjell på islam og ekstrem islam», som stortingsrepresentant Leirstein selv har argumentert for. Eller at representanten liker et innlegg på sosiale medier som formulerer at: «islam gradvis spiser opp de vestlige verdiene». Saklighet og relevans i norsk religionskritikk er også viktig i tiden som kommer.

Stortingsrepresentant Ulf Leirstein må skille mellom usaklig og saklig kritikk av religion. Ytringsfriheten er noe vi som et demokratisk samfunn må verne om, men en videre forståelse av vårt ytringsansvar er også meget viktig. Vi er et samfunn som bygger på tillit mellom borgerne, denne gjensidige tilliten må også bestå av respekten for ord, påstander og ytringer.

Njål Benkestoch Kjølholdt Gustavsen

Bystyrerepresentant for Arbeiderpartiet

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags