Ensidig om ytringsfrihet for nynazister som vil ramme demokratiet

Søknaden fra Den nordiske motstandsbevegelsen om å demonstrere i Fredrikstad 29. juli er bakgrunn for diskusjonen som nå går mellom Antirasistisk Senter og Nasjonal institusjon for menneskerettigheter om hvilke uønskede politiske ytringer som skal være tillatt i Norge.

Søknaden fra Den nordiske motstandsbevegelsen om å demonstrere i Fredrikstad 29. juli er bakgrunn for diskusjonen som nå går mellom Antirasistisk Senter og Nasjonal institusjon for menneskerettigheter om hvilke uønskede politiske ytringer som skal være tillatt i Norge. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Ytringsfriheten står sterkt i Norge, og det skal den. Men hvor vidt bør den gå i å verne en delvis paramilitær, nynazistisk organisasjon som ønsker å ramme både demokratiet og mange av menneskene i det? spør leder og 2. nestleder i Antirasistisk Senter i dette tilsvaret til kronikken «Den ubehagelige ytringsfriheten».

DEL

Kronikk

Det er etter vårt syn flere sentrale momenter som Anine Kierulf og Erlend A. Methi i Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NHRI) ikke berører i sin kronikk 27. juni. I all hovedsak savner vi en mer drøftende tilnærming av forhold som er mer komplekse enn hva NHRI gjengir. NHRI gjør seg selv til dommer i en sak som berører motstridende interesser, og nedtoner forhold som taler til fordel for å begrense en nynazistisk organisasjons adgang til å spre et hatefullt budskap.

Innledningsvis mener vi at det blir litt lettvint å si at ytringsfriheten først settes på prøve «når noen ytrer ting vi virkelig ikke liker». La oss ha dette som et klart utgangspunkt: Det er ikke bare snakk om ytringer som noen ikke «liker». Det er snakk om ytringer som er ment å legge grunnlaget for å skade mennesker. Når Den nordiske motstandsbevegelsen omtaler homofili som en sinnslidelse, en perversjon, en «folkefiendtlig dekadanse»og en trussel mot folkets eksistens som sådan, er hensikten å skape et grunnlag for å fordrive homofile fra offentligheten, og for å forfølge, og i verste fall myrde, skeive aktivister.

Når de også sporer homolobbyen tilbake til den jødiske konspirasjonen de mener ligger til bunn for stort sett alt som er galt i samfunnet, er det for å videreføre det gamle hatet mot jøder som vi så godt vet konsekvensene av.

Vi er for egen del ikke så opptatt av ytringer som «støter, sjokkerer og fornærmer». Vi er opptatt av ytringer som skaper frykt, og av ytringer som kan være farlige fordi de er egnet til å danne et grunnlag for vold. Det er ikke bare nynazister som har rettigheter. Også menneskene som utsettes for deres hat, har et visst menneskerettslig krav på vern mot dette hatet. I denne kronikken fra NHRI opplever vi dessverre at dette menneskerettslige vernet fares over med harelabb.

Motstandsbevegelsens voldelige og delvis paramilitære karakter er et av flere elementer vi savner i NHRIs betraktninger. Ville man ha skrevet et tilsvarende prinsipielt forsvar for ytringsfriheten til voldelig islamistisk bevegelse uten å omtale deres bruk av politisk vold og terror? Vi tror ikke det, og man burde heller ikke ha gjort det. Så hvorfor oppleves ikke motstandsbevegelsens voldelige karakter som relevant?

Det er viktig å poengtere at motstandsbevegelsen ikke bare har en teoretisk tilslutning til bruk av vold. De har en lang historie med bruk av vold, inkludert terror. Bruken av vold er ikke tilfeldig, men står i nær sammenheng med bevegelsens ideologi. De setter seg dermed selv ut over grunnleggende demokratiske rammer.

Det er ikke bare nynazister som har rettigheter. Også menneskene som utsettes for deres hat, har et visst menneskerettslig krav på vern mot dette hatet.

Det er to forhold som er sentrale i denne sammenheng: Det ene er at en voldelig, antidemokratisk, rasistisk organisasjon under menneskerettene ikke kan gjøre krav på samme vern av ytringsfriheten som en hvilken som helst annen organisasjon. Tvert om anser Den europeiske menneskerettighetsdomstolen at en organisasjon som er tuftet på en hatefull og antidemokratisk plattform, ikke nødvendigvis kan påberope seg ytringsfrihetens vern i utgangspunktet.

Det andre forholdet er hensynet til menneskene og gruppene som motstandsbevegelsens vold retter seg mot – de som får sine menneskeretter krenket av motstandsbevegelsens ytringer og handlinger. På begge punkter, som er sentrale i en menneskerettslig sammenheng, savner vi refleksjoner fra NHRI.

Nylig stengte den lille, jødiske forsamlingen i Umeå sine lokaler etter trusler og intimidering fra nynazister, trolig nettopp motstandsbevegelsen. Få i Norge reagerte på dette. Det er en nokså ubehagelig del av tidsånden at nynazister kan true jøder fra å benytte sin forsamlingsrett én måned uten at det engang utløser noen betenkte kronikker, før det neste måned skrives kronikker for å forsvare nynazistenes rett til å marsjere. Slik risikerer man at ytringsfrihetsengasjementet kan fremstå som et noe ensidig engasjement, til forkleinelse for utsatte gruppers menneskerettigheter.

Motstandsbevegelsen hadde varslet at de i Fredrikstad ville bruke parolen «Knus homolobbyen». Et spørsmål er hvorvidt denne parolen i seg selv bør regnes som hatefull. Også her mener vi at NHRI forenkler saksforholdet. De hevder at «Måten parolen «knus homolobbyen» er beskrevet på DNMs hjemmesider, gjør at den som utgangspunkt verken fremstår som en ulovlig hatefull ytring eller en voldsoppfordring».

En av de mest kjente sakene i Norge som gjelder forbudet mot hatefulle ytringer, knytter seg til følgende uttalelse av tidligere leder for nynazistiske Boot Boys, Terje Sjølie: «Hver dag blir vårt folk og land plyndret og ødelagt av jøder som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker.» FNs rasediskrimineringskomité (CERD) mente at norsk rettsvesen begikk en feil ved ikke å dømme uttalelsen som hatefull. CERD la også vekt på Boot Boys’ hyllest av Hitler som en del av bakgrunnen for uttalelsen. Dette medførte en prosess med endring av norsk lovverk, for å komme CERDs kritikk i møte.

Parolen «Knus homolobbyen» er ikke uten innhold. Det nærmere politiske innholdet er forklart i en rekke programaktige uttalelser fra motstandsbevegelsen om homofili som en sykdom som skal bekjempes med harde midler, og som gjør at parolens faktiske betydning kommer tett på Sjølie-saken. De har også det samme fundamentet som Boot Boys hva gjelder åpen identifikasjon som nasjonalsosialister og hyllest av Hitler. Vi finner det derfor uheldig at NHRI ikke går nærmere inn i en drøftelse her, ikke minst i lys av den kritikken som Norge tidligere har mottatt for sin tilnærming til forbudet mot hatefulle ytringer.

Faktum er at NHRI overhodet ikke problematiserer noe av det som FNs rasediskrimineringskomité vektla, nemlig hyllesten av Hitler, og at utgangspunktet er at den nordiske motstandsbevegelsen er åpne på at de anser seg selv som nasjonalsosialister. Det finnes en kontekst som gir helt andre forutsetninger for å tolke nynazisters utsagn om homofile enn hvis man eksempelvis vurderer en kronikk av Nina Karin Monsen. Konsentrasjonsleirene utgjør en del av den konteksten.

Under FNs rasediskrimineringskonvensjon er Norge også pålagt å innføre et forbud mot rasistiske organisasjoner. Norge opptrer nå i klar strid med dette påbudet. Antirasistisk Senter har likevel ikke vært en pådriver for en gjennomføring av forbudet mot rasistiske organisasjoner i en norsk sammenheng. Vi har ansett det som tilstrekkelig at man oppnår formålet gjennom andre midler, som å begrense aksjoner. Problemet oppstår når man svikter også her.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags