Ja, også organisasjoner som Den nordiske motstandsbevegelsen har ytringsfrihet

Politiet nektet Den nordiske mostandsbevegelsen å demonstrere av hensyn til sikkerheten. Anine Kierulf og Erlend A. Methi forklarer at de mener det ikke finnes juridisk grunnlag for å nekte dem å ytre seg i en demonstrasjon.

Politiet nektet Den nordiske mostandsbevegelsen å demonstrere av hensyn til sikkerheten. Anine Kierulf og Erlend A. Methi forklarer at de mener det ikke finnes juridisk grunnlag for å nekte dem å ytre seg i en demonstrasjon. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Forfatterne av kronikken «Den ubehagelige ytringsfriheten» svarer Antirasistisk Senter som mente kronikken var ensidig i sitt forsvar av grupper som ønsker å ramme demokratiet.

DEL

Leserbrev

Rune Berglund Steen og Ervin Kohn fra Antirasistisk Senter redegjør i en kronikk den 29. juni for sentrale samfunnsinteresser som lider i møte med nynazistiske grupper som Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM). De fremhever noen av de menneskerettslige kilder som taler for å begrense DNMs ytringsfrihet, endog for å forby gruppens eksistens. Dette er viktige påminnelser, som med fordel kunne ha vært gjenstand for mer offentlig debatt.

Redegjørelsen er et svar på en kronikk vi skrev 27. juni, som Berglund Steen og Kohn er misfornøyde med; de mener vi «nedtoner forhold som taler til fordel for å begrense en nynazistisk organisasjons adgang til å spre et hatefullt budskap».

Interesseorganisasjoner som Antirasistisk Senter er helt sentrale i vårt demokrati: De gir stemme til særlig utsatte grupper, og er pådrivere for deres grunnleggende behov og rettigheter.

I utgangspunktet er det ikke vår oppgave å mene noe om politikk eller hvordan jussen bør være – vi søker å redegjøre for hva som er gjeldende rett etter beste jussfaglige skjønn.

Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM) er et uavhengig offentlig organ, og har som lovfestet oppgave blant annet å rådgi og informere om menneskerettighetene. I utgangspunktet er det ikke vår oppgave å mene noe om politikk eller hvordan jussen bør være – vi søker å redegjøre for hva som er gjeldende rett etter beste jussfaglige skjønn. Vår innfallsvinkel vil derfor ikke alltid være sammenfallende med ulike interesseorganisasjoners.

Representantene for Antirasistisk Senter «savner en mer drøftende tilnærming» til ytringsfriheten. De skriver at DNM «ikke kan gjøre krav på samme vern av ytringsfriheten som en hvilken som helst annen organisasjon». Bildet er etter vår mening mer nyansert.  Til deres påstander om at vi «forenkler», «overhodet ikke problematiserer» og farer med «harelabb» over det Antirasistisk Senter mener vi burde skrevet om, er det å si at vi kunne skrevet mer – mye mer – om de nyansene som må vurderes når man skal avgjøre om ytringer er lovlige eller ikke. Selv en skissemessig fremstilling av de menneskerettslige problemstillinger som finnes i feltet ytringsfrihet/hatefulle ytringer, kunne lett fylt en bok.

Vårt mål var imidlertid et annet: På oppfordring fra Fredriksstad Blad redegjorde vi for noen av de juridiske problemstillingene forbudet mot DNMs demonstrasjon den 29. juli har aktualisert. Politiet forbød ikke demonstrasjonen fordi de mente at ytringene var ulovlige, slik Antirasistisk Senter mener at ytringene er. Derimot forbød politiet demonstrasjonen av sikkerhetsgrunner fordi motdemonstranter etter deres vurdering kunne skape en for stor sikkerhetsrisiko. Denne politifaglige risikovurderingen har vi ikke kompetanse til å uttale oss om. 

De rettslige utgangspunkter i demonstrasjonsdiskusjonen er på den ene side vår grunnlovsfestede ytringsfrihet og på den annen våre lovfestede grenser for denne friheten; grenser satt av hensyn til andre personers eller gruppers rettigheter, slik som straffelovens forbud mot trusler, voldsoppfordringer og fremsettelse av grovt hatefulle ytringer.

Grensedragningene mellom lovlige og ulovlige ytringer kan være svært vanskelige i praksis, og slik vi belyste i vår kronikk, oppstår det ofte utfordringer når meningsinnholdet i en ytring skal tolkes.

Dette innebærer at det kan være ulike syn på hvordan det er mest nærliggende å tolke en ytring, og vi har forståelse for at Berglund Steen og Kohn er uenige i vår tolkning av DNMs parole «Knus homolobbyen». I kronikken forklarer vi imidlertid hvilket tolkningsgrunnlag vi bygger parolen på – og åpner for muligheten for at den også kan tolkes som ulovlig om andre grunnlag trekkes inn.

Berglund Steen og Kohn mener på sin side at parolen kun kan tolkes på én måte; de fastslår at ytringene «er ment» å skape grunnlag for å «i verste fall myrde skeive aktivister». Dette er en entydig påstand ikke bare om hva ytringene kan, men skal tolkes som. Og om ytringenes hensikt og konsekvens.

Et viktig spørsmål omtaler de imidlertid ikke: Dersom parolen skal tolkes slik at den vil være ulovlig, gjenstår fortsatt spørsmålet om hvordan en eventuell nektelse av en fremtidig demonstrasjon (grunnet en forventning om at det vil bli fremsatt ulovlige ytringer/paroler under demonstrasjonen) forholder seg til Grunnlovens særskilte forbud mot forhåndssensur av ytringer.

Til tross for at det lå noe utenfor forespørselen fra Fredriksstad Blad, har vi også forståelse for at Berglund Steen og Kohn skulle ønske vi hadde skrevet mer om DNM-motstanderes menneskerettigheter i vår kronikk. Vi har imidlertid mindre forståelse for enkelte av deres anførsler.

De anfører som en «ubehagelig del av tidsånden» at nynazisters ytringsfrihet utløser «betenkte kronikker», mens en episode de viser til, der jøder i Umeå er blitt truet, ikke gjør det. Dette kan, mener de, gi inntrykk av at vårt ytringsfrihetsengasjement er ensidig, «til forkleinelse for utsatte gruppers menneskerettigheter». Antydninger om at uttalelser om én sak tilsier manglende engasjement i alle andre saker man ikke har uttalt seg om, er et logisk ugyldig argument (whataboutism, tu coque).

Berglund Steen og Kohn opplyser om at det ikke er «bare nynazister som har rettigheter. Også menneskene som utsettes for deres hat, har et visst menneskerettslig krav på vern mot dette hatet.» At vi skulle mene at kun nynazister har rettigheter, er ikke bare en urimelig lesning av vår kronikk, det motsies av samtlige rapporter og høringsuttalelser NIM har avgitt siden opprettelsen i 2015.

Både våre internasjonale forpliktelser og norsk rett gir utsatte grupper ikke bare et «visst» menneskerettslig krav på vern, men et helt klart krav på vern mot hat, diskriminering og forfølgelse. Dette vernet strekker seg lengre enn det vern ikke-minoriteter har – og det er det gode grunner til.

Det som er vanskelig, språklig og juridisk, er å fastslå for eksempel hvor kvalifisert og klart uttrykk for hat må være for å bli ulovlig etter straffeloven § 185. Eller i hvilke faktiske kontekster uttrykket «knus» [«homolobbyen»/kapitalistene/patriarkatet/nazistene] er å anse som en ulovlig oppfordring til vold – og når det «bare» er en retorisk, lovlig ytring. Og hvordan man skal forholde seg til ytringer som med stor sannsynlighet vil bli, men ennå ikke er blitt fremsatt, i lys av Grunnlovens forbud mot forhåndssensur. Dette var blant de rettslige problemstillinger vi søkte å forklare i vår kronikk.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags