Jeg mister julen med sønnen min fordi jeg havnet i jerngrepet til den voldelige faren

Sønnen er hos far, mor fortviler: – Han har jo aldri gjort sønnen vår noe. Bortsett fra å utøve vold mot moren, og det er en av de største psykiske skader man kan påføre et barn, skriver moren som ikke føler noen glede ved at julen nærmer seg.

Sønnen er hos far, mor fortviler: – Han har jo aldri gjort sønnen vår noe. Bortsett fra å utøve vold mot moren, og det er en av de største psykiske skader man kan påføre et barn, skriver moren som ikke føler noen glede ved at julen nærmer seg. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Skal en voldsutøver få sette premissene for hvordan barnefordelingen skal være, spør Fredrikstad-moren som er bundet av at faren har lovlig rett til samvær med barnet deres – i julen.

DEL

Leserbrev 

I år er det min sønns tredje jul. Han forstår fortsatt ikke helt hva julen er eller hva den handler om, men forberedelsene de gjør i barnehagen, kalenderen vi har på veggen her hjemme, julepynten vi henger opp sammen og kakene vi baker i fellesskap, gjør at han forstår at vi går inn i noe annerledes. En høytid som bærer med seg glede, spenning og forventing.

Julen er, for meg, en svært rørende og vakker høytid. Jeg har alltid elsket julen. Vi har sterke tradisjoner i familien som vi strekker oss langt for å opprettholde. Tradisjoner som bringer gledestårer frem i oss alle.

Det er noe annet som bringer tårer frem hos meg i år: Jeg skal nemlig ikke feire jul med sønnen min. Det gjør så smertelig vondt å tenke på, at jeg ikke kjenner noe av julestemningen jeg vanligvis kjenner på denne tiden av året.

Min sønns far og jeg er ikke sammen lenger fordi min sønns far er voldsutøver. Da jeg var på mitt mest sårbare, hormonelle og livsomveltende stadium i livet mitt, nemlig i tiden etter fødselen, utøvde han vold mot meg. Ikke grov vold. Det var noen fysiske voldsepisoder, men en masse psykisk vold. Så mye at jeg tvilte på meg selv som mor, at jeg isolerte meg fra familien min og løy til dem rundt meg om hvordan jeg hadde det.

Så mye at jeg var redd for at han skulle kidnappe barnet mitt dersom jeg ikke adlød ham. Så mye at jeg ikke hadde plass til å forstå hvor høyt jeg elsket sønnen min før etter at jeg slapp unna. Så mye at den første tiden av min sønns liv forsvant i en tåke av frykt og ulykke. Det var drapstrusler mot meg, trusler om å ta familien min, uttalelser om hvor tykk jeg var blitt etter fødselen og det verste: Hvor dårlig jeg var som mor.

Det var kjeft fordi barnet våknet tidlig. Kjeft fordi jeg spurte om å få sove i tjue minutter. Kjeft fordi jeg ikke fikk gutten til å sove om natten. Det var først etter særdeles tøff kveld at jeg omsider torde å strekke ut en hånd til en av mine nærmeste. Politiet ble tilkalt og de pågrep ham på stedet, og etter endt rettssak har han nå en lang fengselsdom i vente.

Jeg valgte ikke å ende opp alene. Jeg var tvunget til det. For min sønns beste og for mitt beste.

Min drøm var ikke å bli aleneforelder. Jeg valgte ikke å ende opp alene. Jeg var tvunget til det. For min sønns beste og for mitt beste.

Denne julen er det farens tur til å ha barnet mitt hos seg på julaften. En far som sitter og venter på å sone en straff for vold mot sin sønns mor. Hendene mine er bundet, for far har uendelige rettigheter i dag. Han har jo aldri gjort sønnen vår noe. Bortsett fra å utøve vold mot moren hans, og det er en av de største psykiske skader man kan påføre et barn.

Men ikke etter norske lover. Der beholder han sine rettigheter som far til det ytterste av det ytterste, og jeg, på tross av å være en ressurssterk og selvstendig person, kan ikke gjøre noe med det.  Både barnevernet og advokaten min sier at så lenge han ikke har gjort sønnen vår noe direkte, så er det slik det er.

Så nå sitter jeg her, bundet av at han har lovlig rett på samvær med barnet mitt. Fordi jeg havnet i jerngrepet til en voldsutøver, mister jeg mulighet til å feire jul sammen med den eneste jeg virkelig ønsker å feire jul sammen med. Det kjæreste jeg har her i verden.

Far er voldelig. Men ikke voldelig nok.

Jeg skriver dette fordi jeg undres: Er det riktig? Er det slik det skal være? Skal en voldsutøver få sette premissene for hvordan barnefordelingen skal være? Skal jeg miste så betydningsfulle deler av min sønns liv fordi hans far er voldelig?
Far er voldelig. Men ikke voldelig nok.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags