Vannscooterforskriften tar ikke hensyn til loven

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Leder Christian Hammernes i Norges Vannscooterforbund går til sterkt angrep på vannscooterforskriften for Hvaler og Fredrikstad som er ute på høring: – Forskriften har ikke tatt hensyn til lovverket. Dette er maktmisbruk og misbruk av dine og mine skattepenger.

DEL

Leserbrev

«Kommuner står ikke fritt til å forby eller regulere vannscooterbruk gjennom lokale ordensforskrifter.»

Dette er ikke Norges Vannscooterforbunds påstand, men står å lese i Kystverkets presisering av Samferdselsdepartementets veileder, som kom ut etter opphevingen av den sentrale vannscooterforskriften 18. mai 2017. Dette har noen få kommuner ikke fått med seg eller forstått, og Fredrikstads miljøforkjempere later til å være av dem som ikke har forstått hva kommunene kan og ikke kan lage av reguleringer, hvor og hvorfor. Noen fullmakt til å dikte opp bestemmelser ut fra egne forestillinger om hvordan vannscooter brukes, ble altså aldri gitt, selv om Vestby, Hvaler, Fredrikstad og Sarpsborg virker å tro noe annet.

Lavmålet som utvises i enkeltes hat mot en fartøystype man virkelig ikke kan noen ting om, er frustrerende, nærmest latterlig.

I to leserbrev i denne avisen kan vi se hvordan den totale mangelen på kunnskap om hvilke lover og forskrifter som faktisk gjelder på sjøen gir et godt bilde av hvordan landkrabber tror bruk av båt på det våte element er regulert. «Frislipp» påstås det, og kommunale ressurser ødsles bort i en unødvendig kamp mot noen få vannscootere som allerede er regulert i flere lover.

Til og med denne avisen fyrer opp i diskusjonen og spør om ekstra regler for vannscooter gir «frislipp» for vannscooter. Lavmålet som utvises i enkeltes hat mot en fartøystype man virkelig ikke kan noen ting om, er frustrerende, nærmest latterlig. Like frustrert som oss er nok også Kystverket, mer om det litt lenger ned.

Spørsmålet man må stille seg er, hvor logisk er det å påstå at ekstra regler gir «frislipp»? Og hvor nødvendig er det å forby eller detaljstyre kun en fartøystype, og ikke bruken til alle som ferdes på sjøen? Spesielt når det man foreslår allerede er regulert i andre lover? Er det mindre farlig eller plagsomt med hekkbølger fra digre cabin cruisere, enn vannscootere du knapt hører eller ser? 

Ekstra forskrifter

Saken det dreier seg om er forslagene til nye ordensforskrifter for Sarpsborg, Fredrikstad og Hvaler. For å forstå saken må det en rask oppklaring til, slik at du som ikke kjenner regelverket vet hva det egentlig er man diskuterer.

I Norge har man et omfattende lovverk som regulerer bruk og fart i sjø og ferskvann, Småbåtloven, Den sentrale fartsforskriften, Sjøveisreglene, Motorferdselloven og Havne- og Farvannsloven er de mest sentrale, men langt fra alle. I tillegg kommer lokale verneforskrifter og nasjonalparker, lokale fartsforskrifter og ordensforskrifter. Noe «frislipp» for verken vannscootere eller andre fartøystyper eksisterer altså ikke.

Å bruke ordet er i seg selv et bevis på at man ikke kan noe om denne saken, og man burde klokelig holdt munn. Ferdsel på vannet er kort forklart strengt regulert av omfattende regelverk, mange kjenner nok ikke til lovene og forskriftene, men de er der, på samme måte som på landeveien og i lufta. 

Er det påkrevd å regulere?

Ser en kommune at det er påkrevd med ekstra reguleringer i tillegg til det sentrale lovverket, kan de blant annet lage lokale farts- og ordensforskrifter via Havne- og farvannsloven. Stikkordet her er «påkrevd». Lokale fartsforskrifter kan regulere fart i kommunens sjøområde og kommunene kan regulere med en viss frihet, men Kystverket har siste ord i disse sakene og godkjenner ikke hva som helst.

Fartsforskrift må gjelde alle typer fartøy, egne bestemmelser for vannscooter eller andre typer fartøy er altså ikke tillatt, men omfatter til gjengjeld alt og alle. Fart kan for øvrig ikke på noen måte reguleres i ordensforskrift. Selv om forslagene det her er snakk om faktisk direkte og indirekte gjør det.

Arne Sissener virker å være kroneksemplet på hvor forvirrende denne saken er i sitt leserbrev.

For Arne Sissener og hans frustrasjon og forvirring i sitt leserbrev håper jeg dette kan være oppklarende. Fem knops-sonen han mener er fjernet må reguleres i fartsforskrift og er derfor ikke «fjernet» slik han skriver. Forskriften som ligger på høring kan altså ikke regulere fart. Regjeringen har riktignok opphevet den nasjonale fem knops-sonen 400 – 800 meter fra land, fordi den var farlig, ulovlig og unødvendig. Det er nå snart ett år siden.

Norges Vannscooterforbund støtter bruk av lokale fartsforskrifter

Med en lokal fartsforskrift på plass vil man på alle mulige måter regulere de aspekter Fredrikstad, Hvaler, Sarpsborg og nå Vestby ser ut til å ønske å regulere i forslagene til ordensforskrift. Ordensforskriftenes paragrafer om vannscooter er med en slik forskrift på plass, derfor ikke lenger «påkrevd», slik havne og farvannsloven krever slike reguleringer må være.

Vestby har slik sett bommet kraftigst. De har foreslått «forbud» 400 meter fra land, men har kun myndighet 150 – 200 meter fra land grunnet at farleden går rett forbi kyststripen. I farled er det Kystverket som bestemmer, ikke kommunen. I tillegg har de fra før fem knops-sone 150 meter fra land som de fleste kommunene i Oslofjorden har. Alt de ønsker å regulere er dermed dekket fra før, og ordensforskriften er ikke «påkrevd».

Ordensforskrift er altså en annen type forskrift man kan lage for å gi kommunen ekstra kontroll over sine havner og farvann, det er broren til lokal fartsforskrift. Ordensforskrift er ment å regulere havner, viker, trange sund osv. Kort forklart små områder, der ser man må angi prioritet for ulike fartøy eller aktiviteter. Disse må fastsettes med koordinater og stedsnavn, å skrive Fredrikstad holder ikke. Ett eksempel kan være behov for å forby seilbrett i en havn, fordi fraktebåter eller hurtigbåter kan komme i konflikt, om den som fører ikke klarer å manøvrere brettet på en trygg måte grunnet manglende vind.

Dette er for å sikre effektiv og trygg havnedrift, ha kontroll på dykking og snøtømming i sjøen osv. Å gå inn og regulere hele kommunen med ett eneste formål, å forby en fartøystype er altså ikke det ordensforskrifter skal brukes til. Hvaler og Fredrikstad har gjort en god jobb når det gjelder de andre bestemmelsene enn de for vannscooter. Vestby og Sarpsborg derimot har ikke gjort jobben sin. Ordensforskrift er altså en omfattende forskrift for havner og farvann, ikke vannscooter-regler, eller en vannscooterforskrift» som noen later til å tro.

Bestemmelsene mot vannscooter er ikke i tråd med loven

Med opphevelsen av Vannscooterforskriften fikk kommunene en ekstra paragraf de kunne lage regler for ulike fartøy om dette er «påkrevd» i henhold til en rekke forhold. Denne paragrafen er det opp til kommunen å sørge for at er i tråd med lovens krav. Kommunene må altså følge kravene i havne- og farvannsloven for å lage slike regler, og Kystverket er fratatt muligheten til å ettergå lovligheten i disse bestemmelsene, kun være veileder om kommunene vil det. Høringssvar vil de uansett få. Blant annet må kommunene utrede en konkret fagrapport for hvert område man mener det er påkrevd å regulere. Å ønske seg ett forbud holder altså ikke som begrunnelse, selv om KS i fjor sommer hevdet at «påkrevd» var det samme som «sterkt ønsket».

Samtidig må man etter at lovgiver nå har vedtatt en likestilling av vannscooter, og uttalt at man vil ha forenkling av lovverket og fjerne særreguleringer, vise til hvorfor vannscooter som fartøystype er farligere eller mer miljøfarlig og mer støyende enn andre fartøystyper. Selv Kystverket peker på at dette vil være «utfordrende». Vi mener ikke mulig.

Å vise til at vannscootere kan svinge raskt, eller bråker holder altså ikke på noen som helst måte som argumentasjon, eller dokumentasjon. Det er også dokumentert av vannscootere som fartøystype ikke støyer mer enn andre fartøystyper, at man irriterer seg av andres bruk er heller ikke noe argument. Så noen seier for støyen er det heller ikke her, men likestillingen og sikkerheten er ivaretatt. Reduksjon av støy oppnår man enkelt ved å lage fartsforskrift, da for alle.

Hensynet til badende og andre brukere av sjøen er som nevnt regulert i andre lovverk. 50 meter og fem knop fra alle steder der bading pågår gjelder for alle fartøy, sikker fart og hensynsfull ferdsel er også regulert i lov og forskrift. I ferskvann gjelder Motorferdselloven, og bruk av motor er stort sett forbudt i de fleste vassdrag. Vassdrag kan for øvrig ikke reguleres i ordensforskrift, som gjelder for sjø. Dette har Vestby ikke fått med seg.

Politiet trenger med andre ord ingen ekstra regler kun for vannscooter, de trenger ressurser til å håndheve de regler som allerede eksisterer. Her har kommunene en jobb og ett ansvar.

Rådmannen i Færder kommune oppsummerer saken ganske enkelt slik, etter å ha opphevet sine ordensforskrifter med samme bestemmelser som foreslås i Østfold kommunene:

«Ut fra kravene forskriftshjemmelen stiller til konkret fagvurdering, samt Kystverkets uttalelser vedrørende forskjellsbehandling av båttyper, mener rådmannen det ikke er grunnlag for å hjemle særskilte bestemmelser om vannscooterbruk i en lokal ordensforskrift for Færder kommune nå. Årsaken er at dette ser ut til å kreve dokumentasjon av konkrete miljø- og sikkerhetsproblemer med vannscootere som vi i dag ikke har på lokalt nivå. Rådmannen antar at man blant annet må dokumentere:

1) at denne båttypen i seg selv skaper de miljø- og sikkerhetsmessige utfordringene som ordensforskriftene skal motvirke, selv om brukerne for øvrig følger reglene som gjelder for alle båter,

2) at utfordringene helt eller i det alt vesentlige er avgrenset til denne båttypen, og

3) i hvilke geografiske områder disse utfordringene finnes.

Videre skal reguleringen stå i et rimelig forhold til de byrdene brukergruppen (vannscooterbrukerne) påføres. Dette må også vurderes konkret.»

Portforbud kun for vannscootere mellom 23.00 og 07.00 er så latterlig at det ikke fortjener videre kommentar. Og reguleringer som sier at vannscootere ikke kan svinge eller kjøre sikksakk er allerede regulert i blant annet sjøveisreglene. Forbudssonene som foreslås i vernesoner påpeker Kystverket at skal først kan reguleres om motorferdsel er regulert i verneforskriftene. Man kan altså ikke bare velge å dikte opp bestemmelser i disse sonene i ett annet lovverk. Forslagene man sitter igjen med etter å ha svingt den røde pennen er altså kun luft.

Forslaget til forskrift er på ingen måte i tråd med Havne- og farvannslovens krav. Man bør nok heller jobbe hardere med lokal fartsforskrift, og legge bort disse forslagene først som sist. Skulle de mot formodning vedtas må lokalpolitikere straks sørge for å be om lovlighetskontroll.

Arne Sissener virker å være kroneksemplet på hvor forvirrende denne saken er i sitt leserbrev. Det eksisterer ingen 400-metersone kun for vannscooter lenger, denne er opphevet. Støy er knyttet til bruk ikke fartøystype, og fart og støy følger hverandre. Regulering gjennom fartsforskrift er dermed løsningen og diskriminering blir ikke ett tema.

Forslaget til forskrift vil på ingen måte forbigås i stillhet fra vår side, og at brukere av vannscooter er glad for forslaget er som man skjønner ikke tilfelle. De fleste vet ikke helt om man skal le eller gråte av det som er lagt ut på høring. Forslagene holder på ingen måte vann. Likestilling av vannscooter er noe man i de fleste områder må ta inn over seg, men noe frislipp er fartøystypen ikke gitt. Ikke brukerne heller for øvrig.

Borg Havn IKS

Mest bekymringsverdig er det at Fredrikstad, Hvaler og Sarpsborg har delegert bort sin myndighet etter havne og farvannsloven til Borg Havn IKS. Også det å lage forskrifter. Trolig hadde man spart seg mye tid og ressurser om man hadde sendt en bestilling til dem, om å se på saken og muligheten for å regulere vannscooter alene.

Men den gang ei, Hanna Tangvald og kompani fant det for godt å tromme sammen flere kommuner til arbeidsmøter, der Borg Havn nok i for liten grad var involvert, spesielt i Sarpsborg. Mangelen på tydelig veiledning fra myndighetene og Kystverket unnskylder nok partene litt, men det er forvaltningsorganet selv som er pliktig til å sørge for at man har alle opplysninger på plass.

Man stoler altså ikke på sin egen faginstans, som har som eneste oppgave å arbeide etter havne- og farvannsloven. Dette er beklagelig på mange vis, og trolig brudd på både forvaltningsloven og kommunens regelverk. Når man først utarbeider en ordensforskrift bør dette være et arbeidsverktøy for Borg Havn IKS, ikke en forskrift med ugyldige bestemmelser kun mot vannscooter. Her bør man sette en fot i bakken og gjøre jobben skikkelig.

Borg Havn IKS burde fått arbeidsro og utarbeide en forskrift uten for stor innblanding av viltforvaltere, miljø- og landbrukssjefer osv. Kystverket burde være første instans man tar kontakt med, ikke MDG. For Borg Havn IKS ville det være naturlig med en felles forskrift for alle medlemskommunene, slik andre IKS har. Ikke flere ulike forskrifter. 

Supperådet

Siden Tangvald i sitt leserbrev henviser til en sketsj bør hun sjekke ut Wesensteens «Norsk Supperåd». For det man har rasket sammen av forslag i disse arbeidsmøtene ser kanskje ved første øyekast saklig og greit ut, men er langt fra det.

– Vannscooter-regler tar hensyn til «alle» skrev Tangvald. Vel, det er nok ikke tilfelle. Ikke tar hun hensyn til førere av vannscooter, men viktigst av alt, hun og resten av «supperådet» har ikke tatt hensyn til lovverket. Dette er maktmisbruk og misbruk av dine og mine skattepenger. Dette er ikke en miljøkamp for å redde fugler eller redusere påstått støy, dette handler om sunn fornuft på alle vis. Lovgivers likestilling og forenkling av regelverk bør etterleves. 

Trondheim og Oslo har i dag små forbudssoner mot vannscooter, begge vil med sine nye ordensforskrifter fjerne disse diskriminerende reguleringene, fordi de ikke ser det som mulig å diskriminere vannscootere. Dette er et sterkt signal kommunene også i Østfold bør ta til seg.

Jeg avslutter med Kystverkets svar til Nesodden som la ut ordensforskrift med bestemmelser mot vannscooter, her bør Tangvald og kompani notere flittig:

«Vi kan ikke se at behovet for å diskriminere en type fritidsfartøy er særlig begrunnet sett i forhold til havne- og farvannsloven og foreslått forskrifts formål. Trygg ferdsel, god fremkommelighet og forsvarlig bruk og forvaltning av farvannet er godt ivaretatt ved lokal fartsforskrift, sentral fartsforskrift, sjøveisreglene og havne- og farvannsloven generelt. Slik problemstillingen blir fremstilt synes det mer å være et håndhevings problem en et behov for ytterligere reguleringer.»

Jeg håper vi nå snart kan flytte fokus over på de brukere som bryter lovverket på sjøen og generell sikkerhet for alle, ikke fokusere på forbud mot den nå likestilte vannscooteren. Lokalpolitikere bør sørge for at man følger lovverket, og er det spørsmål til saken er det bare å ta kontakt så deler vi gjerne informasjon.

Christian Hammernes

Leder Norges Vannscooterforbund

Trondheim

Følg på: Facebook

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags