Finner meg ikke i en tilværelse av frykt og terror

Hvordan følger politiet opp åpenbare trusler og oppfordringer til rå voldsbruk? spør Hans Berger.

Hvordan følger politiet opp åpenbare trusler og oppfordringer til rå voldsbruk? spør Hans Berger. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Vi kan lese gjentatte oppfordringer og referanser til at det føres lister over "motstandere" - dvs. folk som undertegnede, skriver Hans Berger.

DEL

Leserbrev

22.  juli 2011 er så langt det verste eksemplet på høyreekstrem terror i Norge.

Dagen massedrapene skjedde, var svært mange raskt ute med å legge skylda på de "muslimske apekattene". Framtredende Frp-politikere så seg nødt til å stenge sine facebooksider på grunn av den svært grove hetsen man kunne lese i dette redselsdøgnet. Så stilnet det noe. Det var "rosetog" og omtanke - som også stilnet.

Men i de rasistiske miljøene fortsatte det å ulme. Vi fikk meningsløse debatter om "ytringsfrihet", som for mange nordmenn ser ut til å være en vrangforestilling som innebærer frihet til å krenke, mobbe, true. Massemorderens viktigste inspirasjon, "fjordmann", mottok "Fritt ords" pris.

Hatet har økt betydelig de siste par årene. I forbindelse med de mange som må flykte fra et krigsherja Syria, ser hatet mot de fremmede ut til å nå nye høydepunkt. Ikke bare blant de mest ekstreme ser oppfatningen om at dette dreier seg om en "islamsk invasjon" ut til å ha festet seg.

Såkalt "ressurssterke" personer også her i byen følger opp. En tidligere lærer synes det er greit å publisere illustrasjoner med tempelriddere. Andre erklærer at de "beskytter seg best med en remington", og finner det for godt å sjikanere pårørende etter den høyreekstreme terroren.

I nettgrupper som for eksempel "stopp islamiseringen av Norge", "Norge er vårt", "fedrelandet viktigst" og "break a rose" (sistnevnte for øvrig en ytterst smakløs reaksjon på roser og omtanke), ser voldsoppfordringene nå ut til å ha blitt daglige. Det oppfordres til å sparke ut tennene på dem som ønsker å hjelpe flyktningene fra Syria. Barn på flukt bør møtes med maskingevær.

Og kanskje det mest foruroligende: Vi kan lese gjentatte oppfordringer og referanser til at det føres lister over "motstandere" - dvs. folk som undertegnede. Nå er ikke drapstrusler noe nytt. Nær familie mottok for et par år siden et trusselbrev som skulle være sendt fra en "celle 2".

Historien viser oss at slike lister ikke trenger å være tomme trusler. Mitt spørsmål og min bekymring går heller på hva vi gjør med det? Hvordan følger politiet opp åpenbare trusler og oppfordringer til rå voldsbruk?

Hvordan stiller etablere partier seg til medlemmer som støtter massemorderens ideer? Jeg finner meg rett og slett ikke i en tilværelse av frykt, trusler og terror i Norge 2015.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags