For åtte år siden satt mange mennesker i USA og Norge med tårer i øynene da USA valgte sin første svarte president, og dermed gjenopprettet det dårlige ryktet landet hadde fått under president George W. Bush. Budskapet til Barack Obama var håpet.

Nå fylles igjen manges øyne med tårer, men denne gangen i sorg og fortvilelse. Hvordan kunne det skje? Hvordan kunne USA velge Donald Trump, en mann med et budskap som er gjennomsyret av hat, rasisme og uhemmet nasjonalisme? Det er spørsmålet som utløser millioner av ord rundt om i verden. Her har dere mine.

Det enkle svaret

For to uker siden hadde Hillary Clinton en klar ledelse i oppløpet til valget. Hvis det hadde vært holdt den 27. oktober, ville hun ha vunnet mer enn 300 valgmannsstemmer – 30 flere enn hun trengte. Men den 28. oktober, gjenåpnet FBI-direktør James Comey etterforskingen av hennes private e-poster. Dette gjorde henne til en potensiell forbryter. Omdømmet hennes sank øyeblikkelig.

Comeys oppførsel var uhørt. Offentlige organer skal ikke blande seg inn i valg. Dessuten ble det ikke gitt noen som helst informasjon om disse e-postene. To dager før valget ble etterforskningen avsluttet, men da var skaden allerede gjort.

Hillarys ledelse var nå nede på bare 272 valgmannsstemmer mot Trumps 266, og han fikk vinden med seg. Scenen var klar for seier. Kort sagt: uten Comeys innblanding, ville Clinton vært president i dag.

Det vanskelige svaret

Men her unnviker vi det spørsmålet verden virkelig undres over. Hvordan kunne flertallet stemme for en person som Trump, uansett hva omstendighetene var? For å skjønne det må man først forstå at mange – kanskje de fleste amerikanere — ser på myndighetene som et nødvendig onde, ikke som folkets tjener. Alle politikere betraktes med mistenksomhet.

Han er kanskje en bølle, men han er deres bølle.

 

Og som Trump aldri blir lei av å si, er han forretningsmann, ikke politiker. Han har aldri hatt et offentlig verv. Selv ledelsen i det republikanske partiet misliker ham, og det er hans eget parti. Han er outsideren som lovet å komme seg til Washington, sette i gang og få ting unna. Og en majoritet av sinte og frustrerte amerikanere bestemte seg for å gi ham sjansen. Han er kanskje en bølle, men han er deres bølle.

Sinte amerikanere

Dette reiser spørsmålet om hvorfor amerikanerne er så sinte. Det er mange svar på dette.  På kort sikt har den republikansk-dominerte kongressen i minst seks år vært i bitter opposisjon til president Obama. Svært lite er derfor blitt gjort.  Folk er desillusjonerte og frustrert over makthaverne.

Men dette er bare et av tegnene på et dypere, mye mer alvorlig, langsiktig problem. Ulikheten har økt i USA de siste 40 årene. Fire femtedeler av befolkningen har opplevd at årsinntekten deres så å si ikke har økt siden 1970.

Store formuer er skapt i løpet av disse årene, men mesteparten har gått til den rikeste femtedelen – mer presist til fem prosent av denne femtedelen. Ulikheten har ikke vært større i USA siden 1920-årene.

Denne ulikheten fører til en lang rekke andre, alvorlige problemer. Den låser fast minoriteter som afro-amerikanere i de lavere samfunnslagene. Den gjør det stadig vanskeligere for middelklassefamilier å sende barna sine på college. Den fører til konflikter og splid mellom etniske grupper, som ser på hverandre som konkurrenter på et vanskelig jobbmarked.

Listen kan bli mye lengre.  Men det som er mest ødeleggende, er at ulikheten undergraver den brede, amerikanske middelklassen. Og middelklassen er selve hjertet i alle vestlige, demokratiske systemer. Redde, bekymret, usikre på sin egen og barnas fremtid, blir de fort en skyteskive for demagoger som setter grupper opp mot hverandre og tilbyr enkle svar på problemene — «Bygg en mur!»

Frykt og bekymring

Donald Trumps valgseier har nå spredt denne frykten og bekymringen til resten av verden. Hva kommer Donald Trump til å bety for Norge? Det korte svaret er usikre tider. Valget av Trump betyr slutten på den rollen USA har spilt i verden siden den tidlige etterkrigstiden.

Sammen med Brexit, varsler det   slutten på det systemet med internasjonale avtaler som kom på plass den gangen. Dette vil føre til at verden både blir mer ustabil og et farligere sted. Rent konkret vil det for eksempel bety en revurdering av internasjonale avtaler som tar opp klimaforandringer, handel, Irans atomprogram, forholdet til Kina, menneskerettigheter og NATO.  

Alt dette er saker som vil berøre Norge dypt. Hold dere fast. Det kommer til å bli fire svært humpete år.

Les også

USA-valget: Selv den mektigste er ingenting uten sine venner