Statens vegvesen legger til rette: «Hvorfor sitte inne når alt håp er ute»

Bussholdeplass Selbak - Begbyveien

Bussholdeplass Selbak - Begbyveien Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Randi K. Øverland forteller om hvordan Statens vegvesen tar hensyn til at en stadig større del av befolkningen vil få sammensatte utfordringer med syn, hørsel og bevegelighet.

DEL


Leserbrev

Tittelen «hvorfor sitte inne når alt håp er ute» er Tare Teksums slagord i hans bok «Med viljens kraft». Tare gjennomførte Monsen-ekspedisjonen. Han skriver om gleden ved å være utendørs selv om han både ser og hører svært dårlig. En annen ung gutt ble skadet i en ulykke- og ble rullestolbruker. Etter langvarig opptrening, kom han tilbake til sin hjemby, som han måtte lære å kjenne på nytt. For der han tidligere hadde gått, kom han ikke lenger frem. Han så plutselig omgivelsene med helt nye øyne. Det var ikke mulig å ferdes over høye kanter og brusten var tungt å trille på. Han kom ikke inn i butikker og bussen som han så ofte hadde hoppet på i siste liten, hadde smale bratte trapper.

Mange har et stort ansvar når transportmidler, bygninger og uteområder skal kjøpes, planlegges og bygges. Gode løsninger er nødvendig for alle som har nedsatt funksjon – i perioder eller permanent – og for de med barnevogn, rullator eller varetralle, barn eller reisende med bagasje. Også for dem som har nedsatt syn og hørsel.

Samfunnsøkonomer har beregnet universell utforming som lønnsomt, det forebygger skader og gir muligheter til et aktivt liv for mange som tidligere ikke kom seg ut.

By- og boligområder bør være trygge og lette å bruke for alle. Brede fortau og gangveier gir plass til å møtes uten å måtte gå ut i veibanen. Bratte stigninger som legges i slake slynger gjør det enklere å gå og sykle. Husfasader, trær og kantlinjer gjør at det er lettere å oppfatte retning og finne frem. For å se og bli sett er kontraster og belysning nødvendig. Fortau uten hindringer, skilt og merking for gående og allergivennlig beplantning er gode tiltak for folk flest. For å få trygge og synlige gangfelt markeres de gjerne med varselsfelt, tydelige striper og nedsenket fortauskant eller en opphøyning som gjør at bilene reduserer farten og fotgjengeren får en trinnfri overgang. Når bussholdeplass bygges med høy plattform og bussene har lavgulv, kan passasjerene gå eller trille rett inn og ut av bussen uten å be om hjelp og reisen går raskere. Alt dette er universell utforming.

Det sies at det i 2020 vil være flere mennesker over 50 år enn under i hele EU – mange med sammensatte utfordringer på syn, hørsel og bevegelighet. Det vi bygger i dag består i mange tiår og skal betjene fremtidens befolkning. Statistisk sentralbyrå beregner ca. to yrkesaktive per pensjonist i Norge 2050 – det vil si at pensjonistene (de som er 40–50 år i dag) må bo, betjene og transportere seg selv i stor grad. Det er et langsiktig arbeid å få trygge, sammenhengende og forutsigbare løsninger der hvor folk går. Vi har mye å lære, og det er langt igjen. Både Plan- og bygningsloven og Lov om likestilling og forbud mot diskriminering stiller krav om universell utforming av bygninger og uteområder.

Arbeid med byutvikling, vei og uteområder er en viktig jobb i årene som kommer. Universell utforming gir muligheter både i hverdagsliv og reiseliv fordi flere vil kunne benytte transportmidler, sentrumsområder og publikumsbygninger (forretninger, kafeer og overnattingssteder). Samfunnsøkonomer har derfor beregnet universell utforming som lønnsomt, det forebygger skader og gir muligheter til et aktivt liv for mange som tidligere ikke kom seg ut.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags