Det snakkes mye om generasjon perfekt og om den flotte ungdommen vi har. Pliktoppfyllende, flinke på skolen og flinke til idrett. De ser perfekte ut og de oppfører seg perfekt. De er alle foreldres drøm. Går på skolen, gjør sine plikter, får gode karakterer. Fester lite og holder seg stort sett hjemme.

Kanskje for perfekte? Og hva koster det egentlig? Det har vært en voldsom økning av psykiske problemer blant unge. Av selvmord og selvmordsforsøk og angstanfall. I stor skala. Og det snakkes lite om dette. Det skrives lite om det.

Dette har undret meg en stund, og jeg har tatt en spørreundersøkelse blant ungdom i alder 16-18 år  for å høre hva de selv synes og hvordan de føler at de har det. Spørsmålene går ut på angst, selvmord, selvmordstanker, psykiske problemer og hva ungdommen selv mener er en årsak til dette.

Jeg, som så mange andre, har tatt meg i å tenke at ungdommen er for skjør. At de må ta seg sammen, få seg et godt gammeldags spark i ræva. For hvordan skal de takle motgang senere i livet om de bryter sammen i et kraftig angstanfall på grunn av en firer på ungdomsskolen?

Det er «vanlig» å skade seg selv, det er «normalt» å ha psykiske problemer og det å være en utslitt tenåring. Jeg undrer meg over hvor ting har gått galt. Eller var det også sånn da vi var unge, men at det ikke var oppe i dagen slik som nå? Hva er det som gjør at ungdommen vår er så slitne?

Men svarene fra de unge, jentene spesielt, har fått meg til å tenke litt annerledes. Jeg har tilsammen fått svar fra ca 50 unge jenter og 20 gutter. Spesielt jentene beskriver et stort press hvor de sliter med å følge med i svingene. Over halvparten har hatt angstanfall, og de fleste kjenner noen som har tatt livet sitt eller som har ytret ønske om å ta livet sitt. På spørsmål om de føler seg bra nok, har over 90 prosent svart nei. 

Forstå dem når de sier at de er slitne, at det er et press. Et helt annerledes press enn da vi var unge.

På spørsmålet om hva de ønsker vi som foreldre skal gjøre annerledes, står å lytte høyt. Forstå dem når de sier at de er slitne, at det er et press. Et helt annerledes press enn da vi var unge.

De har press fra alle kanter. Om å være perfekt på alle vis. Yte sitt beste, og gjerne enda mer, både når det gjelder karakterer og å komme til topps i jobb og idrett. De skal se bra ut, de skal ha venner i de riktige gjengene. De skal være slanke, sunne og trene riktig. De skal ikke nøye seg med å bli fagarbeidere, de skal høyt opp. Få en topp jobb og sikre seg økonomisk. Det snakkes i 8. klasse på ungdomsskolen om at nå legges rettesnoren for resten av livet. Og dette sies til en 13-åring.

Jentene føler et stort, stort press, og flere forteller om et hode som aldri er stille. At det hele tiden foregår en tankeprosess om hva som kunne vært gjort bedre. Hva som er feil, hva som ikke er bra nok.

Hva driver et lovende, friskt ungt menneske til å ta livet sitt? Jeg tror det er på tide at dette får mer offentlig omtale, for det skjer. Og det skjer i et altfor stort omfang. Hva er det som gjør at vi ikke fanger opp disse signalene før det er for sent?

Hva er det som skjer når det av 20 jenter er mellom 10 og 15 som har hatt et alvorlig angstanfall. Hvor de skjelvende, gråtende og skrikende føler de mister all kontroll, kryper sammen i fosterstilling, livredde. Og hvor det for noen føles at livet ikke lenger er verdt å leve...  Det er en veldig alvorlig utvikling når så mange velger å ta livet sitt. Når en 15 år gammel jente faller om med angstanfall fordi verden butter litt imot.

Det er fint at det er blitt mer legitimt å ha psykiske problemer, men er det blitt så legitimt at det gir status? Det og?

Vi kaller dem generasjon perfekt. Men er det egentlig de som er generasjon perfekt? Eller er det vi? Er det vi som er generasjon status og perfeksjon? Eller hva er det som har utløst dette hos våre unge håpefulle?

Ingen vil lenger bli fagarbeidere. Man kommer ingen vei i dag med å velge praktiske fag på videregående. Ingen vei om man ikke blir høyt utdannende voksne. Jaget etter gode karakterer, høy utdannelse og toppjobb er stor. Med det resultat at mange faller av i stedet for å fullføre.

Og det er så feil. Verden vil stoppe opp kjære ungdom, om vi ikke har mennesker i alle yrker. Enhver jobb er en like viktig jobb. Det er viktig å gjøre sitt beste, men man skal ikke glemme å trives på veien. Vi har alle forskjellige evner, og hva som passer til én, kan være helt feil for en annen.  Om du blir sittende i kassa på en matbutikk, om du vil jobbe i hjemmesykepleien, om du vil bli lege eller hotelldirektør. Vi trenger dere alle sammen. Og du er bra nok! DU er best på å være deg.

Jeg tror det er vi som har feilet her, ikke dere. Dere er et resultat av vår generasjons jag og mas etter det perfekte. Men hvor perfekte er livene våre når det er mer psykiske problemer enn på årevis, flere skilsmisser og mer gjeldsproblematikk. Mindre empati og medfølelse. Vi går glatt forbi en som trenger hjelp på gata fordi vi har et viktig møte å rekke. Eller fordi vi ikke vil ta inn over oss at verden ikke er perfekt.  Det evinnelige jaget etter å finne lykken utenfra.

Maset om slanking. Hvor mor i huset ikke spiser det samme som resten av familien. Jentene som ser at mamma ikke er fornøyd før hun har gått ned noen kilo. Med dietter, pulver og etc. All snakket om hvem som har den beste bilen, fineste huset osv...

Men har vi glemt at det er like viktig å ha det bra innad? En vis lærer sa for en tid tilbake. Det hjelper ikke å ha vitnemålet fullt av 6-ere hvis man har mistet personligheten sin på veien. Ingen vil ansette en uten personlighet. Det er til syvende og sist det du har i hjertet som betyr mest. 

Det er fremtidens Norge vi oppdrar. Og vi vil vel oppdra en generasjon som skal bry seg om andre? Og ikke minst, som bryr seg om seg selv.  Som vil finne en indre glede i å leve, med en jobb de trives i og fungerer i. Som vil velge å omgås mennesker man er glad i, som gjør dem godt, ikke utifra status.  Som vil ha gleden ved å hjelpe andre og som vil se utenfor seg selv.

Sosiale medier og Internett er også noe vi ikke var kjent med som barn og unge, og når man skroller nedover Facebook, så er det vår generasjon som legger ut det meste om livene våre. De perfekte livene våre.  Før og etter slankebilder. Før- og etter- oppussingsbilder.

Men hva er egentlig den dyreste ferien verdt om ikke alle har det bra og koser seg? Hva er det flotteste huset verdt om ikke livet er harmonisk for alle innenfor de fire veggene? Og hvor bra har vi det egentlig når vi må vise det for hele verden? Få anerkjennelse for små ting som er helt vanlige å gjøre i hverdagen for de fleste. 

For all del, en skal være stolt av seg selv og det man får til. Men vi skal også godta at ikke alle er like, og at det er det som gjør verden vår så flott. Med et mangfold av så vanvittig mange flotte mennesker i alle aldre.

Unger ned i barnehagealder snakker om hvem som har det fineste huset, de beste lekene, de fineste feriene. Hva skjedde med hvem som har lest den kuleste boka? Eller hvem som har spist mest kjøttkaker av leire? Barnehageansatte snakker om klespress i barnehagen, og at de allerede da er bevist på hvem som har de fineste lekene, det beste rommet og det største huset.

Jeg mener vi syr helt feil puter. Putene barna våre bør ha, er overflod av aksept, toleranse, kjærlighet og medmenneskelighet.

Det snakkes om curlingforeldre og at vi syr puter under armene på barna våre. Og jeg er til en viss grad enig, men jeg tenker det er mer. Jeg mener vi syr helt feil puter. Putene barna våre bør ha, er overflod av aksept, toleranse, kjærlighet og medmenneskelighet.  Å prøve og feile hører til livet. Alle vet ikke hva de vil bli som 16-åring og det er helt i orden. De må få prøve å feile selv, og finne ut av hvilken vei de ønsker å gå. 

Livet består av opp- og nedturer og det viktigste er å finne sin vei. Å stå stabilt og rustet til å håndtere hva livet har å by på. Vi må sørge for at de gjør det beste ut av den personen de er, men vi må også minne dem på viktigheten av å være lykkelig. Og er det virkelig de som har den peneste kroppen, den beste jobben som er mest lykkelig ?

Jeg har ikke svarene, eller kanskje vi aldri finner noen fasit. Men jeg syns det skal snakkes om, tenkes på og undres over. For det er våre unge håpefulle verdt.

Les også

Livsviktige bagateller kan ta liv – hvordan fange opp og prate om det?