Holdninger på godt og vondt i norske lærebøker

Vi har vært med på å skrive en lærebokhistorie. Vi har skrevet om kjente bøker som Vi ere en nasjon, Matlære. Bibelhistorie og Mats Bergs sangbok, og har hatt møter med egen skoletid. Det er en verdi seg selv. Men hvorfor skrive en historisk fremstilling om lærebøker i en tid hvor mange tror at læreboka er i ferd med å forsvinne og bli overtatt av digitale læringsressurser?

Vårt svar er at vi kan lære mye av å studere lærebokas historie, både om skolen, om lærerrollen, om det å være barn før og nå, om hvordan språk og tekst har endret seg, om det samfunnet lærebøkene har virket i.

Lærebøker har vært et allemannseie, og er ofte noe alle har tilgang til, noe som tas for gitt. Disse bøkene har gitt elever syn for hva god litteratur er, hva nyttig kunnskap om natur, miljø og samfunn er. For at kunnskapene skal bli nyttige har fagene vokst frem og bøkene med dem.

I dag har vi lærebøker og tilhørende digitale læremidler i alle fag i skolen, men det har ikke alltid vært slik. Noen fag har vært forsynt med lærebøker omtrent fra de oppsto, mens andre fag, som for eksempel praktiske fag, har måttet vente lenge på bøkene.

Lærebøkene forteller ikke bare hva som til enhver tid har vært sett på som nyttig kunnskap. De forteller også mye om rådende fordommer gjennom tidene. På 1800-tallet ble katolikker omtalt som «uvitende», blant annet fordi landene i sør satset lite på utdanning for folket. Samene ble omtalt som urenslige, drikkfeldige og overtroiske, men de norske samene var likevel bedre enn de svenske, finske og russiske samene.

Noen raser var bedre enn andre, mens grønlendere og australiere sto «paa et lavere kulturtrin». På 1950-tallet ble det sett på som merkelig at kvinner i Sovjet kunne kjøre bil og at barna deres var i barnehager mens kvinnene var på arbeid. De som er pensjonister i dag, hadde altså dette som pensum i sin skoletid.

• Les også: Må fortsatt teipe
• FB mener: Legg leksene under lupen

Eksemplene over viser også at rådende holdninger i samfunnet har vært i stadig endring og lærebøkene med dem. Dagens lærebøker kan være vanskeligere å «avsløre». De beskriver det flerkulturelle samfunnet som «et fargerikt lappeteppe», men samtidig omtaler de muslimer og bruk av hijab som del av emnet kriminalitet.

En kan få inntrykk av at et læremiddel er godt, bare det er digitalt.

Uansett er det ingen tvil om at lærebøker formidler holdninger på godt og vondt, og at formidlingen av disse kan være både åpen og mer fordekt. Dette gjelder både tekst og bilder, og det gjelder trykte så vel som digitale læremidler. Likevel er det en tendens til at de digitale læremidlene ikke blir kritisk omtalt på samme måte som de trykte læremidlene, og en kan få inntrykk av at et læremiddel er godt, bare det er digitalt.

Kan vi lære noe av lærebokhistorien i en tid da mange mener at læreboka utfordres av digitale medier? Vi vil svare ja. Digitale medier gir opplagt mange muligheter som læreboka ikke har. Likevel, enten tekster og kunnskapsstoff formidles gjennom en bok, på pc eller på et nettbrett, må stoffet velges ut og tilrettelegges pedagogisk.

• Jorunn Mathisen: Sykepleier-elev anno 1955: Herrebesøk mottas i dagligstuen

Da gir den tradisjonelle læreboka forelegg og forbilder, som en også bør være kritisk til. Det kan likevel være noe å lære ved å studere tidligere lærebøkers fremstillingsform, bruk av bilder og språklige virkemidler, pedagogiske grep og strategier for å aktivisere og motivere elevene. Diskusjonen om «nye» læringsressurser må også være tuftet på kunnskap om den lange tradisjonen disse står i.

Trass i at lærebøkene leses av nesten en million mennesker daglig, og har hatt og har stor makt over tenkemåter, verdier og kunnskap, er de lite omtalt. De anmeldes sjelden, og vi har ikke hatt noen samlet fremstilling av lærebøkenes historie, slik vi for eksempel har for skjønnlitteratur, bildebøker og tidsskrifter. Lærebøkene har vært kalt «den skjulte litteraturen». Det er derfor på tide at vi får en historisk fremstilling av denne «skjulte litteraturen».