Skandinavia har langt flere ulv enn det som trengs for en livskraftig bestand

– I dag huser Skandinavia en politisk delt ulvestamme og følgelig et vesentlig høyere antall ulv enn nødvendig, skriver Schou og Jonson.

– I dag huser Skandinavia en politisk delt ulvestamme og følgelig et vesentlig høyere antall ulv enn nødvendig, skriver Schou og Jonson. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Ingjerd Schou (H) og kollega Pål Jonson i den svenske Riksdagen mener Norge og Sverige trenger en felles ulveforvaltning. De peker ut Sverige som bremsekloss i arbeidet for få det til.

DEL

Leserbrev

Ulvestammen i Skandinavia har med god margin passert grensen for langsiktig overlevelse. Økningstakten har avtatt i Sverige, men ulven sprer seg i stedet nå raskt i Norge. Den norske regjeringen har lenge forsøkt å øke samarbeidet med Sverige mht. forvaltningen av ulv, men dessverre har Sveriges regjering ikke respondert på dette.

I hhv. Bernkonvensjonen, som begge land har underskrevet, bør forvaltningen av en felles viltstamme foregå felles. Her har Sverige sviktet. Ulvestammen håndteres som nasjonalt anliggende til tross for at det handler om en felles skandinavisk stamme.

Landene lar riksgrensen utgjøre en streng forvaltningsgrense som ikke reflekterer ulvens grenseoverskridende bevegelsesmønster. I realiteten fortsetter man strikt å skille på svenske respektive norske ulver. Dette til tross for at dyr som bekjent savner nasjonalitet.

En sterkt lokal innflytelse også på svensk side skulle derfor kunne bidra til å forenkle mulighetene for en felles forvaltning.

Som en konsekvens av dette deler man sågar opp antall ulv som man antar beveger seg over riksgrensen og gir dem ulike vektinger som for eksempel 0,5. I virkeligheten eksisterer ikke halve ulver. Om ulvestammen i stedet behandles som en felles stamme, kan det totale antallet ulv være vesentlig lavere/færre enn i dag. Dette må også sees i lys av at ulvens genetiske status har blitt forbedret signifikant under det seneste tiåret.

I dag huser Skandinavia en politisk delt ulvestamme og følgelig et vesentlig høyere antall ulv enn nødvendig.

Ulvens antall og ønsket om å bevare en levedyktig stamme, og som burde beregnes ut fra en felles stamme, har blitt delt opp mellom landene og dermed skapt en nærmest uholdbar situasjon. Skal hvert land kun regne ulv på eget område, vil de såkalt sosioøkonomiske hensyn aldri fullt ut kunne gjøres ordentlig!

Ved den seneste opptellingen anslås antall ulv å være et sted mellom 400 og 500 i Skandinavia. I hhv. Forskning i Sverige, som ble presentert i innstillingen i «Vargkommittén», utgjør den minste livskraftige bestand av den skandinaviske ulvestammen 100 dyr. Antagelig vil vurderingen av en levedyktig stamme ligge noe over det tallet, men allikevel betydelig under 400–500 ulv.

Vi må gjennomføre tre viktige tiltak for å forvalte en felles ulvestamme effektivt.

1. For det første vil vi ha et forsterket samarbeide ikke bare mht. forskning, men også en felles forvaltning og beskatning mellom Norge og Sverige. På nasjonalt nivå må Riksdagen og Stortinget beslutte hvor stor den skandinaviske ulvestammen skal være. Problematikken omkring delt grenserevir forsvinner da stammen ses samlet over ett forvaltningsområde. Videre bør beslutning om lisensjakt besluttes i nært samarbeide mellom berørte myndigheter på svensk og norsk side, helst med utgangspunkt i hvert lands rett til selvbestemmelse på eget territorium.

2. For det andre, det finnes gode grunner til å se gjennom formene for jakten for å gjøre den mer effektiv. I Norge får man for eksempel ikke benytte hund ved ulvejakt, noe som tillates i Sverige. Det bør også belyses om jegere som jakter i grenserevirene kan samordne seg og under visse omstendigheter passere grensen under pågående jakt, for eksempel i forbindelse med ettersøk. Eventuelt bør også jaktperiodene kunne være like i begge land og fremfor alt lengre enn i dag.

3. For det tredje, vi vil ha en sterkt lokalt innflytelse gjennom økt innflytelse og større samordning mellom «viltvårdsdelegationer» og rovviltnemndene. Vi tror at det å etablere en ny svensk viltmyndighet kan medvirke til dette. En økt lokal innflytelse på jaktbeslutningene må etterstrebes, beslutningene må preges av god lokalkunnskap og få støtte fra dem som først og fremst berøres. Beslutning om å innføre «viltvårdsdelegationer» var i Sverige et viktig steg i riktig retning, neste steg er å etablere en viltmyndighet.

Norge har kommet lenger i arbeidet med å øke den lokale innflytelsen da rovviltnemndene har en sterkere stilling enn hva «viltvårdsdelegationerna» i Sverige har. En sterkt lokal innflytelse også på svensk side skulle derfor kunne bidra til å forenkle mulighetene for en felles forvaltning.

Dialogen mellom «viltvårdsdelegationerna» og rovviltnemndene bør styrkes gjennom å utvikle samarbeidsformer.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags