Unner ingen min hverdag som ufør

Det er et rent helvete å våkne. Da begynner ensomheten og smerten, forteller Robin Ingvaldsen. (Personen på bildet er en modell.)

Det er et rent helvete å våkne. Da begynner ensomheten og smerten, forteller Robin Ingvaldsen. (Personen på bildet er en modell.) Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Hadde jeg bare hatt bandasje, gips, rullestol – da hadde alle sett min «sykdom», skriver Robin Ingvaldsen om sin tunge hverdag.

DEL

Leserbrev

Ufør: Hjemme og nyter friheten, slipper maset om jobb, lønn, arbeidsoppgaver etc..... Man er sin egen herre! Kan stå opp og legge meg når jeg vil. Ingen, absolutt ingen forpliktelser! En drøm..........??!!!

Nei nei nei, hverdagen er ett slit! Grunnen min er fysisk, men ikke synlig! Hadde jeg bare hatt bandasje, gips, rullestol – da hadde alle sett min «sykdom»! Det er et rent helvete å våkne. Da begynner ensomheten og smerten! Alt er en prøvelse, bare få på seg sokkene og buksen er en kamp!

All energi må man spare til kone og barn, alle gjøremål utenom blir for store når kvelden kommer! Forsakelser kommer konstant, og den dårlige samvittigheten brenner seg langt inn i hjerteroten! Tenk å bare være en del av alt, og ikke bare være en del av meg selv!

Slik er det å være ufør for meg! Unner ingen, absolutt ingen, det! Takk Gud for kone og barn, og sorry for at jeg ikke strekker til alltid! Dette er ikke ment som sympatiinnlegg og eller syting, men er ok noen ganger å si til alle mine, hva en uførhverdag er.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags