Også mennesker med utviklingshemming har glede av fysiske aktiviteter. Men fagpersoner som arbeider med utviklingshemmede har ikke nok forståelse og kunnskap om viktigheten av fysisk trening for disse personene.

Økt aktivitet gir økte helsegevinster. Helsedirektoratet (2014) rapporterer om at økt aktivitet er et viktig virkemiddel i behandling og forebygging av flere titalls diagnoser og tilstander.

Med fysisk aktivitet menes all kroppsbevegelse som følger av muskelarbeid, og som fører til økt energiforbruk. I dag er anbefalingene fra helsedirektoratet at man bør være i fysisk aktivitet minst 30 minutter daglig. Mennesker som unngår dette regnes som inaktive. Likevel vil mennesker som er inaktive ha en positiv helseeffekt om de beveger seg mer enn det de normalt gjør.

Ulike studier viser at fysisk aktivitet har positiv effekt på humør, er uavhengig av kjønn, av alder og evne. Fysisk aktivitet er helsefremmende for alle mennesker.

Fysisk aktivitet hos mennesker med utviklingshemming har fått for lite oppmerksomhet.

Kroppen produserer endorfiner og serotonin som er kroppens naturlige lykkehormon. Stimulering av kroppens produksjon av disse lykkehormonene gjennom fysisk aktivitet kan føre til en indre glede og at man blir lettere til sinns.

I dag ser vi at fysisk aktivitet hos mennesker med utviklingshemming er et område som har fått for lite oppmerksomhet i offentlige og faglige dokumenter.

Effekten av fysisk aktivitet kan ha positiv betydning når det gjelder mestring, samt å føle tilhørighet i et fellesskap. Dette kan åpne mange dører for mennesker med utviklingshemming som ofte har et lite eller manglende sosialt fellesskap.

Det er godt dokumentert at alle mennesker har store helsemessige gevinster av å øke sitt aktivitetsnivå. Til tross for dette viser det seg at det å delta i ulike fysiske aktiviteter ikke øker mye. Dette gjelder spesielt for mennesker med psykisk utviklingshemming.

Mange mennesker med utviklingshemming sliter med overvekt i tillegg til andre funksjonsnedsettelser. Fysisk aktivitet kan derfor ha stor betydning på å forebygge funksjonsnedsettelsen, øke personens livskvalitet og motivasjon til bedre dagligliv. Fysisk aktivitet vil kunne gi økt psykisk og fysisk velvære.

At det skaper denne todelte effekten med økt fysisk form og bedret psykisk helse som økt selvfølelse, ny selvtillit og økt mestringsfølelse, er en kjempegevinst, men for at fysisk aktivitet skal ha en vedvarende positiv effekt må aktiviteten repeteres flere ganger og bli en del av personens livsstil. Derfor er også motivasjon viktig for å få dette tiltaket gjennomført.

En forutsetning for fysisk aktivitet og mosjon er motivasjon og mestring. Fagpersoners motivasjonsarbeid og lyst for å drive fysisk aktivitet vil påvirke personenes holdninger. Det er derfor nødvendig og viktig at fagpersoner og utviklingshemmede er motivert og viser initiativ til dette. Ansattes kunnskap, kompetanse og motivasjon er avgjørende for at tiltaket skal fungere.

I dagens samfunn er vi godt opplyste om at fysisk aktivitet og bevegelse gir god helsegevinst. Dette må føre til at det bør stilles større krav om dette til alle som arbeider med utviklingshemmede. Kommunen bør legge til rette for at dette kan gjennomføres.

For mennesker med utviklingshemming kan det være vanskelig å forstå hensikten med regelmessig trening, og det å finne motivasjon til fysisk aktivitet. Her har fagpersoner et spesielt ansvar i sitt daglige arbeid.

Motivasjon kan defineres som drivkraften som får oss til å utføre bestemte handlinger og aktiviteter. Vi kan skille mellom indre og ytre motivasjon. Indre motivasjon er styrt av personens en interesse av å utføre aktiviteten og dette gir belønning nok av seg selv. Indre motivasjon er en følelse av mestring og er ikke viljestyrt.

Eksempel kan være å gå flere skritt uten rullator. Her har vi handlinger som engasjerer og personen finner glede ved selve utførelsen. Ved ytre motivasjon gjør folk aktiviteten fordi det gjerne ligger en belønning bak.

Eksempel kan være at aktiviteten i seg selv ikke er motiverende nok, men vissheten på at det kommer en belønning (forsterker) og forventningen om å bli rost for god innsats kan virke motiverende.

Begge formene for motivasjon er viktige faktorer ved endring av atferd. Dette kan være med på å endre livstil fra å være inaktiv til å bli aktiv. Motivasjonen kan over tid endres fra ytre til indre motivasjon gjennom at aktiviteten får større betydning og at personen selv finner glede i selve aktiviteten.

Når det gjelder motivasjon for mennesker med utviklingshemming vil det være avgjørende at personalet viser interesse i fysisk aktivitet. De må fremme forslag til ulike ukentlige - helst daglige - fysiske aktiviteter, være flinke til å benytte kommunens tilbud som for eksempel svømmehaller, bruke bymarka og byens ulike trenings- og helsesentre.

Her er det viktig å være kreativ. Dette fordi personer med utviklingshemming ofte mangler forståelsen om hensikten av og hva fysisk aktivitet er.