Hvor langt kan staten gå for å hjelpe oss å bli bedre borgere?

Frukt, sjokolade, snus og kredittkort –  mer eller mindre kjente innslag i hverdagen for de fleste. For Fredrik Andersen er det utgangspunkt for foredrag om filosofi.

Frukt, sjokolade, snus og kredittkort – mer eller mindre kjente innslag i hverdagen for de fleste. For Fredrik Andersen er det utgangspunkt for foredrag om filosofi.

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Fredrik Andersen: Er det statens rolle å få oss til å oppføre oss på en måte som er «bedre» for oss selv? Er det statens anliggende at mora di bælmer brennevin til frokost og røker 60 sigg om dagen, inne!

DEL

Kronikk 

For en stund siden fikk jeg en epost av banken min hvor de informerte om at fra nå av vil mine kredittkortregninger se annerledes ut. Der hvor banken tidligere har fylt ut min kredittkortregning med minste mulige sum, ville de nå sette inn det totale beløp jeg skylder. «Ja ja,» tenkte jeg, «døm får årne med sitt». Jeg betaler uansett alltid det totale beløpet og nå blir verden litt lettere for meg å leve i. Bra bank!

Fullt så enkelt er det jo ikke. Grunnen til at banken pleide å fylle inn minste mulige sum, er at de vet at mange av oss bare betaler uten å sjekke. Betaler du minste mulige sum, skylder du fortsatt penger og da kan rentene løpe som bare renter kan. Banken tjener altså gode penger på at vi ikke følger med.

Aktuelt:

Filosof Fredrik Andersen fra Torpeskolen filosofifabrikk holder foredraget Hvor langt kan staten gå for å hjelpe oss å bli bedre borgere? torsdag 15. mars på Litteraturhuset Fredrikstad. Arrangement holdes i samarbeid med Human-Etisk Forbund Fredrikstad.

Nå får de ikke lov lenger. Staten, via finanstilsynet, har sagt at de må sette det totale skyldige beløpet. Det staten tenker seg, er at de som betaler regninger uten å følge med vil tjene på dette. Bra for deg, dårlig for banken.  

Prinsippet som ligger til grunn for både statens og bankens handlinger, er det økonomer kaller «dulting», på engelsk «nudging». Du tvinges ikke til å gjøre noe, men du dultes eller skubbes litt i retning av et gitt valg. På samme som du er medlem av statskirken hvis du ikke aktivt melder deg ut, betaler du nå hele kredittkortregninga dersom du ikke aktivt velger å betale mindre.

Det viser seg at vi tar en enorm mengde av våre beslutninger på denne måten, og at vi dultes mer enn vi liker å tro. Hvorfor tror du for eksempel at det er frukt i begynnelsen av butikken og godteri ved disken? Alle småbarnsforeldre har irritert seg over dette. Barna drar deg i armene og skriker etter godteri akkurat der hvor du står sammen med andre og ikke kan skjelle dem ut. Får vel kjøpe noe godteri da vel, så blir det stille.

Skal vi sette sukkeret i et eget skap nede i butikkjelleren? Bak rødt kjøtt og foran ølet?

Her ligger det muligheter. Staten kan gå inn og si at alle butikker i vårt vakre land skal ha frukt ved disken og ikke godteri. Da blir vi sannsynligvis feitere litt saktere. Er det greit? Skal staten gå inn og regulere dagligvareforretningene på den måten?

La oss stille det prinsipielle spørsmålet: Er det statens rolle å få oss til å oppføre oss på en måte som er «bedre» for oss selv? Her kan vi trekke frem to gamle og ytterliggående posisjoner som etter mitt syn er like dårlige:

1) «Staten skal forby skadelig atferd». Dette kan være alt fra å drikke brennevin og spise sjokolade, til å gå over veien mens vi leser tekstmeldinger.

2) «Staten skal holde seg helt unna og la den enkelte styre over sitt liv». Det er ikke statens anliggende at mora di bælmer brennevin til frokost og røker 60 sigg om dagen, inne!

Motivasjonen for statlig dulting er å finne et sted mellom disse ytterpunktene. Man kan unngå forbud og samtidig øke sannsynligheten for at folk tar «smartere» valg. Derfor har noen gjemt tobakken i butikken. Den som ikke tenker på tobakk, går rett forbi. Den som tenker på tobakk og vil ha tobakk, ber aktivt om tobakk. Tobakksbruken reduseres over tid uten at vi innfører forbud. Vi bevarer dermed individuelle valgmuligheter samtidig som vi tar høyde for at folk ikke alltid gjør helt gjennomtenkte valg.

Problemet er at når statsapparatet først venner seg til å fikle med folks handlingsmønster, så vil det gjerne fortsette. Så nå har vi gjemt tobakken og vi er i ferd med å fjerne de fine logoene på snusboksen. Skal vi sette sukkeret i et eget skap nede i butikkjelleren? Bak rødt kjøtt og foran ølet? Skal vi sette pensjonssparinga til 25 prosent? Eller hva om vi setter maks overtidsbetaling til 110 prosent, slik at folk dultes bort fra å jobbe seg i hjel?

I grove trekk, hvor går grensen for statens bruk av skjulte atferdsendrende strategier som skal «hjelpe oss»? Jeg vet ikke, men ettersom jeg er henfallen til drikk og snus samtidig som jeg spiser lite frukt og bruker kredittkort, så er dette noe jeg lurer på ganske ofte.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags