Tom Hagen er ikke dømt – bare siktet

Av

– Lørenskog-saken er ikke bare en kriminalsak, men også en mediesak, slik en rekke saker blir i mediesamfunnet, skriver Gunnar Bodahl-Johansen og kommenterer prinsipper som er grunnleggende både for rettsstaten og presseetikken.

DEL

Spaltist

Pressen er nå en sentral aktør i Lørenskog-saken. Dekningen er på linje med dekningen av Bjugn-saken, Orderud-saken og Nøtterøy-drapet. Særlig Verdens Gang har satt inn enorme ressurser for å følge saken. Men det er viktig å huske at Tom Hagen ikke er dømt, at en siktelse ikke er en tiltale og at varetektsfengsling er et etterforskningsmessig skritt der vilkåret er «skjellig grunn til mistanke», altså at det er mer sannsynlig at mistenkte har begått den straffbare handlingen enn ikke. Dette vilkåret har imidlertid lagmannsrettens flertall avvist, og Høyesterett har ikke hatt noen innvendinger mot avgjørelsen.

Etter avtale med politiet, tiet mediene i flere uker om at den da 68 år gamle Anne-Elisabeth Hagen hadde forsvunnet fra sitt hjem i Sloraveien på Lørenskog i Akershus 31. oktober 2018. Å tie om den angivelige forsvinningssaken, senere kidnappingssaken og nå drapssaken, utfordrer pressens uavhengige samfunnsrolle. Å forplikte seg til ikke å omtale en sak er et alvorlig skritt for medier som ifølge pressens etiske normer, ikke «kan gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri nyhetsformidling og fri adgang til kildene».

De mistenkte og siktede blir fantasifigurer i en ond verden, uten muligheter til å verne sin egen integritet eller opprettholde et personvern.

Ved å følge politiets henstilling i Lørenskog-saken, kunne ikke pressen drive fri journalistikk, for eksempel snakke med naboer og andre, eller rette det kritiske søkelyset mot politiets arbeid. Pressen er ikke politiets forlengede arm, og det er ikke vanskelig å dokumentere at pressens pågående og kritiske journalistikk har medvirket til at (alvorlige) kriminelle handlinger har blitt oppklart. At politiet ikke gikk ut med opplysningene om Anne-Elisabeth Hagens forsvinning, og at pressen fulgte politiets anmodning om å tie, kan ha ført til at viktig informasjon gikk tapt.

Medienes uavhengighet kan aldri drives så langt at redaksjonene ikke tar samfunnsmessige eller menneskelige hensyn. Pressen skal lytte til henstillinger fra politiet og andre, men pressen kan aldri inngå avtaler som ensidig forplikter pressen til å tie. Det er selvfølgelig vanskelig å overse en henstilling om å tie når det anføres at liv kan gå tapt ved å omtale en pågående etterforskning, eller at personer vil ta sitt eget liv hvis kritiske opplysninger publiseres. Den redaktør som avviser en slik anmodning, skal ha «godt på bena» for å kunne forsvare seg.

Lørenskog-saken er ikke bare en kriminalsak, men også en mediesak, slik en rekke saker blir i mediesamfunnet. I langt større grad enn noen gang tidligere, må mediene levere den gode historien som lokker publikum. Med sin egen rytme, dramaturgi og presentasjon fremstilles sakens aktører med den fare det representerer for forhåndsdømming og ubalansert fremstilling. Marked, profitt, informasjonsansvar og ytringsfrihet glir over i hverandre i et sluttet kretsløp som avisene fullstendig kontrollerer. Lørenskog-saken har alle ingredienser som selger avisen, og øker inntjeningen.

I en rettsstat må kriminalitet få stor oppmerksomhet i pressen. Det er viktig å forklare hvordan og hvorfor kriminalitet skjer. Det er nødvendig å belyse samfunnets reaksjoner på lovbrudd. Vi kommer ikke utenom å gå tett inn på de involverte. Gjennom innsikt i faktiske forhold kan vi kontrollere om politi, påtalemyndighet og domstoler opptrer i overensstemmelse med rettsstatens krav. Åpenhet skaper sosial og rettslig trygghet. I dette perspektiv har den personorienterte journalistikk sin berettigelse. Det bringer også den siktede i en posisjon «makta» ikke kan overse.

Men nettopp da kan den «gode» historien – og ikke minst ordbruken – få en utilsiktet virkning. Nærgående utleveringer av private og intime detaljer, ofte basert på anonyme kilder og lekkasjer, blir lett spekulasjoner som bryter ned grensen mellom virkelighet og fiksjon. De mistenkte og siktede blir fantasifigurer i en ond verden, uten muligheter til å verne sin egen integritet eller opprettholde et personvern. Jeg påstår ikke at det har skjedd i den aktuelle saken, men VGs oppslag 2. mai med tittelen «Levde han et dobbeltliv?» kan for mange oppfattes som en bekreftelse på at politiet har arrestert rett person. «Det var jo det vi tenkte, Tom Hagen har drept sin kone.»

Men en ansvarlig presse må alltid se kritisk på den prosess staten innleder mot enkeltmennesker for å få dem dømt for (alvorlige) forbrytelser. I en rettsstat må man tåle at en skyldig går fri, men vi kan ikke tåle at en uskyldig blir dømt. Derfor har pressen en viktig kritisk rolle i alle kriminalsaker. Å forsvare uskyldspresumsjonen – at man er uskyldig inntil man er endelig dømt i en straffesak – er også høyverdig presseetisk prinsipp.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags