Hva er det som skjer? spør en opprørt ung kvinne på fransk. Sulten og utslitt etter flere timer i kunstmuseet Louvre har jeg intetanende gått rett inn i et gatekryss som er i ferd med å bli sperret av politiet. Jeg kan bare trekke på skuldrene til henne. Jeg har akkurat kommet opp fra metrostasjonen på Place de la Republique for å møte kjæresten og venner på restaurant like ved. Luften er tett av sirener og aggressive blålys. Biler og fotgjengere stanser og fortsetter, stanser og fortsetter usikkert. Jeg unnskylder meg forbi spesialstyrker i svarte uniformer som kommer løpende med skuddsikre vester og svære våpen i hendene.

To-tre politimenn bjeffer og roper mot gående som ikke helt vet hva som skjer, eller innser alvorlighetgraden. «C'est dangereux!» roper politimannen mot meg og kvinnen og vinker oss aggressivt bort fra Boulevard de la Republique og ber oss gå mot Boulevard du Temple. Kvinnen ønsker meg perplekst fortsatt god kveld og går sin vei. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal selv, og stiller meg opp sammen med flere andre og ser på oppstyret som foregår ytterkanten av plassen. Noen hoier oppstemt over oppstyret, lett beruset, noen tar selfies eller filmer, mens andre igjen snakker opprørt i mobiltelefoner.

 Jeg blir oppringt av kjæresten som opplyser meg om at terrorangrep foregår i området akkurat nå. Jeg finner veien til de seks andre og vi blir enige om å komme oss bort derfra, vekk fra gateplan, og hjem til et av parene som bor like ved. For å komme dit må vi krysse Place de la Republique på nytt. Biler og gående ignorerer trafikklysene nå og vi krysser plassen jeg nettopp kom fra. Stemningen er verre, folk er ikke lenger uvitende, men redde.

Vi haster inn i Rue de Faubourg de Temple der kaféene rensker gaten for utemøbler og vil stenge. For enden av gaten har politiet sperret krysset, vi kommer ikke videre. Sirenene er øredøvende, blålysene blendende. Flere ber om å få krysse sperringene «bare for å komme hjem», men blir satt på plass av ropende politi.

Vi bestiller en bil via Uber og blir av sjåføren bedt om å krysse Place de la Republique enda en gang. Vi er midtveis på plassen, det er tett med mennesker som ikke vet om de skal gå til høyre eller venstre.Det går rykter om skyting, eksplosjoner, selvmordsbombere, og at det foregår akkurat her. Monumentet over republikken ruver foran oss, men bare den hvite søylen er synlig, selve statuen er i mørk bronse og usynlig i mørket.

Det er det siste jeg legger merke til før noen begynner å løpe i vår retning. Folk begynner å skrike, rope og løper for livet uten å se seg tilbake. Usikkerheten er over, dette er frykt i ren form. Flere titalls mennesker løper på biler, inn i hverandre, i vill panikk.

Det er knapt en halvtime siden jeg gikk bak de tykke slottsmurene i Louvre, kulturens høyborg, et symbol på sivilisasjon om man vil, der jeg så på kunstsamlingen som strekker seg flere tusen år tilbake i tid. Med pekefingeren på haken studerte jeg Delacroix's Friheten leder folket. Et bilde av en halvnaken kvinnefigur med trikoloren høyt hevet mens hun leder det franske folket an i kamp.

Nå har jeg den mørklagte statuen av et lignende motiv bak meg og løper for livet. På metroen fra museet satt jeg ved siden av tre unge gutter i militæruniformer som holdt hvert sitt enorme skytevåpen på fanget. Den ene hadde skitne negler og lot geværmunningen peke mot låret til sin medsoldat, skjødesløst tenkte jeg, mens de lo og vitset seg imellom. De var like uvitende som meg om at akkurat da, og direkte over oss, mellom to metrostopp, ble uskyldige mennesker skutt og drept med kaldt blod på konsertstedet Bataclan, «som om vi var fugler», som en av de rammede beskrev det.

Jeg løper etter min kjæreste og de andre inn i en sidegate, der vi og flere stanser for å orientere seg. Er det trygt her, hvor løper vi videre, hva gjør alle andre? En av våre venner står hundre meter unna, de andre er blitt borte i mengden. Vi tre fortsetter nedover gaten og stanser ved en bar der vi blir vinket inn av eieren. Han trekker gardinet for døren, mens resten av staben blåser ut stearinlys og mørklegger rommet. Det viser seg å være fullt der inne. I mørket ser vi bare bleke ansikter i lyset fra titalls mobilskjermer.

Alle leter etter informasjon om hva som skjer. Noen hulker i en krok, en annen stryker sin kjæreste trøstende over skuldrene. De som snakker, gjør det med lav stemme. Eieren av kafeen står vakt ved døren og slipper inn de som leter etter trygghet. Men kafeer og utesteder er ikke trygge i natt.

Vi får etter hvert kontakt med en venninne som bor noen hundre meter unna. Eieren av kaféen spør om vi kjenner byen, og tilbyr seg å følge oss til døren. Han insisterer på at han med sine «parisiske øyne» kan føre oss i trygghet via snarveier. Det er færre i gatene nå, og de som befinner seg der, trår varsomt og ser skeptisk på alle andre, noen løper. Sirenene gjaller fremdeles. Som lovet fører kaféeieren oss til døren, vi takker ham hjertelig og smetter bak porten.

Vi er trygge. Vi tilbringer natten under en stor dyne med mobiltelefonene tett mot ansiktet. Vi leter etter informasjon, eller mening, på Facebook og nyhetskanaler. Vi melder våre foreldre og beroliger venner. Helikoptre flyr over området nå. Dødstallene stiger. Louvre og Pompidou er visstnok også rammet. Hollande erklærer unntakstilstand. Paris er blitt fryktens by - lysets by har gått i skjul, inntil videre.

Det blir morgen, og vi takker vår rause vertinne for å ha gitt oss ly for natten. Vi går hver til vårt. Min kjæreste tar taxi til stedet der vi bor, jeg velger å gå til fots. Jeg vil vite at jeg kan bevege meg gjennom Paris uten å være redd, uten at det er farlig. En del bakere, butikk- og kaféeiere trasser frykten og velger å holde åpent. De tilbyr normalitet til en by som sårt trenger det. De er helter på sine vis. Som kaféeieren som ville føre oss i sikkerhet. «Ikke vær redde, vi kan ikke være redde», var det siste han sa før han gikk.

Louvres kunstskatter (som ikke ble rammet av angrepene) er trygt låst inne bak murer og store tunge dører dagen etter terroren, en slags luksus som ingen i Paris kan unne seg. Kunstverk trenger ikke mat og behøver ikke bevege på seg. Mennesker trenger begge deler. Men man kan uansett ikke beskytte seg mot terror ved å lage murer eller låse døren, ikke over tid. Terror er en sinnstilstand. Jeg var kanskje trygg der inne på museet, men sinnstilstander bryr seg ikke om murer.

Avstanden mellom trygghet og frykt er mer som en hinne, tynn, sart og lett og ødelegge. Det var det som skjedde der på Place de la Republique. Hinnen ble revet vekk fra meg og hundrevis av andre som løp med hver sin frykt for sitt liv. Det var ikke vi som mistet livene våre den dagen, men det kunne vært det, og det er akkurat i den erkjennelsen at frykten får sitt spillerom.

Det skjedde antagelig noe med sjelen min da jeg så min kjæreste løpe for livet ti meter foran meg. Jeg var ute av stand til å beskytte eller kommunisere, og var halvveis innstilt på når som helst å få erfare hvordan det svir eller brenner når man blir truffet av en kule i ryggen. Den skjøre hinnen mellom trygghet og kaos fikk varige flerrer i seg.

Metaforen jeg laget meg om Louvre som sivilisert sone blir også mangelfull. Faktum er at store deler av kunstverkene slottet huser er beskrivelser av vold, krig, overgrep, menneskelig lidelse, og ødelagte kropper. I likhet med bildene media distribuerer etter angrepene i dag. Vold er en uløselig del av vår kultur, og frykt følger hakk i hæl. Spørsmålet er hvordan man skal forholde seg til frykt som skapes av terror som dette, i en krig som dette.

Dersom parisere virkelig besitter arrogansen de er beryktet for, så beundrer jeg den i dag. De ser ut til å trasse terroren og tvinge seg til å leve noenlunde som vanlig. Det er færre av dem på gateplan enn vanlig på en lørdag ettermiddag, men de som er ute drikker sin kaffe på utendørskafé, leser sin avis og observerer livet, nesten «comme d'habitude». De ser ut til å være innforstått med at det å nekte å la seg skremme av terrorister er det sterkeste ikke-militære våpenet som menigmann har, i krigen som utspiller seg akkurat nå.