Tenker vi bedre når vi går ute enn når vi sitter inne på et kontor eller på en klinikk? Og er terapi da mer effektivt når «vandreterapi» benyttes som terapiform?

Det finnes i dag ca. 800 registrerte psykoterapiformer. Terapautene som utøver disse formene har ulik innretning mot sin form, men en ting er felles; den fungerer i terapirommet med terapauten i en stol, og klienten i en annen.

Psykologene Aksel Inge Sinding og Svein Øverland gjennomførte en anonym undersøkelse etter samtaler som de to gjorde i Oslo og Trondheim. De vandret utendørs med 25 klienter over en periode på 3 uker (Tidsskrift for Norsk Psykologforening 11/2017).

Dette er ikke noe nytt i historisk sammenheng; Aristoteles holdt sine forelesninger og veiledninger vandrende. Dette gjorde også filosofer som Sokrates og Platon. Flere har opp gjennom historien sverget til denne formen, og de mente at det var en edel måte å kunne frigjøre sine tanker på; tankene ble klarere gjennom å bevege seg utendørs.

I USA har denne formen blitt veldig populær; og den har også fått et navn; "Walk and Talk Therapy". Erfaringene som er gjort både fra USA og fra undersøkelsen i Norge viste at klientene ble raskere komfortable enn de gjorde i terapirommet, og viste større åpenhet om sine tanker og opplevelser. Sinding og Øverland mente at begge parter fikk et felles ytre punkt; på fagspråket kalt triangulering. Felles oppmerksomhet skapte mer håndterbare følelser knyttet til tristhet og sinne.

Å bevege seg og innånde frisk luft gir som regel gode følelser, som igjen legger et godt grunnlag for en fin samtale. Som kjent gir bevegelse økt blodsirkulasjon og utløser endorfiner, noe som gjør godt både for kroppen og for egen psyke. Studier viser også at bevegelse øker kreativiteten gjennom at hjernen stimuleres. Dette kan igjen føre til at klienten vil kunne se sine utfordringer fra en annen vinkel og komme frem til løsninger sammen med terapauten. Kantene blir heller ikke så skarpe utendørs og turene vil kunne virke inspirerende for begge parter. Det finnes også en fordel som ikke er mulig å få til i et terapirom; når terapien foregår utendørs kan man styre tempoet i samtalen. Ved å stoppe opp når noe viktig skal utdypes, skapes det pauser som gir en naturlig utvikling i samtalen.

Er det da slik at denne formen er mer effektiv? Det er foreløpig ikke gjort noen studier som kan stadfeste dette, men jeg vil konkludere med at «vandreterapi» ikke bør stå uprøvd, og kan nok i enkelte tilfeller også fungere bedre for noen klienter eller i en kombinasjon med ordinær terapi. Jeg mener og tror at flere bør prøve denne formen, og basert på egen erfaring har jeg hatt mine fineste samtaler utendørs.