Feilslått flyktningpolitikk

Ulf Tolfsen.

Ulf Tolfsen. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Man betaler avlat ved å ta inn flyktninger og de fleste partiene prøver å slår politisk mynt på konfliktene i stedet for å kjempe for et fritt Syria, skriver Ulf Tolfsen.

DEL

Leserbrev 

På et eller annet vis må vi hjelpe flyktningene, men jeg savner en helhetstankegang og tiltak for å få til en permanent løsning. I påvente av dette må det være bedre å hjelpe i nærområdene hvis vi mener at flyktningene skal kunne returnere.

Én million flyktninger kan reddes for den samme summen det koster å hjelpe 8000 i Norge og over 80 milliarder over en tiårsperiode med kravet til familiegjenforening. Uten tvil representerer dette en betydelig utfordring for velferdssamfunnet. I tillegg vil det være naivt å tro at etniske, rasistiske og religiøse problemstillinger vil oppstå når flyktningene møter «norsk snillisme». Konsekvensene blir også store for arbeidsmarkedet, et paradoks med tanke på at vi bør øke nasjonens verdiskapingen i takt med de eskalerende utgiftene strømmen av flyktninger påfører landet.

Når konsekvensene av et naivt ja til en ubegrenset strøm av flyktninger blir tydeligere, vil «bremsetiltakene» måtte økes. Det er vel også et paradoks at de fleste av dem som trenger mest hjelp umulig kan flykte når smuglerne tar opp til 10.000 per person.

Det som imidlertid er mest skremmende, er at verdenssamfunnet, Europa og FN ikke går inn for å løse den grunnleggende årsaken til problemet.

Tidlige forsøk på i bli kvitt Assad som bombet egen befolkning ble stoppet av Russland og Kina. Samtidig er Russland storleverandør av våpen og rådgivere til regimet under dekke av hjelp mot «terrorister». Folkeopprøret og motstanden mot regimet endret karakter ved at flere grupperinger blandet seg inn. Av disse er IS den mest ekstreme. De opprinnelige motstands gruppene har måttet flykte. Samlet kompliserer dette mulighetene for å støtte befolkningen og FN «nullstilles».

Det er forståelig at «vesten» er lei av å miste soldater i fjerne konflikter, men å sitte «stille» og la diktatoren Assad og terroristene herje fritt uten aktiv motstand kan få større konsekvenser enn å gripe aktivt inn. Kun USA som ikke er direkte berørt prøver nå å gjøre noe i tillegg til Tyrkia som i det siste har blitt dratt direkte inn i konflikten. Andre som «fyrer opp» er Saudi-Arabia og Iran som leverer våpen til tvilsomme fraksjoner. I tillegg opererer mafiaen nærmest fritt og blir styrtrik på død og menneskesmuglingen.

En må imidlertid med rette undre seg over hvorfor ikke flere er villige til «å kjempe for det man har kjært». Av millioner av flyktninger burde man kunne mønstre kampdyktige enheter som langt vil overgå IS, men dette vil trolig kreve støtte og koordinering av «vesten».

Når Europa nå blir direkte truet, kunne NATO vært brukt til å «rydde» opp og støtte en midlertidig FN-styrt administrasjon, men faren for konflikt med Russland vil kreve dialog. Man bør nå ha lært av tabbene i Irak, Afganistan og ikke minst Libya og vite hva man bør gjøre for å «vinne» freden etter krigshandlinger som fjerner sterke udemokratiske ledere.

Russlands fredsforslag om å støtte Assad mot «terroristene» snur dette på hodet, men konsekvensene av flyktningstrømmen og IS sin fremgang skremmer nå Putin så mye at det kan lede til en løsning av krisen. Aldri har så få «små» ekstreme grupperinger forårsaket så mye elendighet som nå.

Så lenge «noen» er tjent med de pågående konfliktene vil imidlertid krigen fortsette. Selv i Norge ser det ut til at man aksepter at Syria blir «stjålet». Man betaler avlat ved å ta inn flyktninger og de fleste partiene prøver å slår politisk mynt på konfliktene i stedet for å kjempe for et fritt Syria, en oase for dagens flyktninger!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags