Bosetting blir nyvalgte politikeres første test

Pause etter flukten: Fra venstre Ateka Milhm (52), hennes mann Atta (61) og vennen Abrhem Suleyman (68) fra Syria  kom til mottaket på Ørmen tirsdag i forrige. Hvor lenge skal de vente på bosetting? Foto: Trond Thorvaldsen

Pause etter flukten: Fra venstre Ateka Milhm (52), hennes mann Atta (61) og vennen Abrhem Suleyman (68) fra Syria kom til mottaket på Ørmen tirsdag i forrige. Hvor lenge skal de vente på bosetting? Foto: Trond Thorvaldsen

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Nå må flyktningepolitikken i kommunene gjøres til et sentralt tema i forhandlinger om samarbeidsmønstre og etter hvert budsjetter og politikk, skriver Atle Sommerfeldt.

DEL

Kronikk 

Høstens kommunevalg fant sted samtidig med at Europas største flyktningekatastrofe utspilte seg for våre øyne. Europa er i vår globaliserte verden de trygge nærområdene for flyktninger fra Syria.

Titusener av mennesker i Norge har de siste ukene respondert på krisen med engasjement og deltagelse. Det forandret valgkampen og det politiske ordskifte om våre humanitære forpliktelser på en måte som overvant den dehumanisernede språkbruken vi har sett altfor mye av hittil.

Vi har snakket om kriminelle menneskesmuglere, men aldri om flyktningeloser eller om Europas manglende vilje til å organisere trygge ruter for flyktninger som ikke kan få beskyttelse i nabolandene. Vi har omtalt desperate mennesker på flukt som «innvandrere», mens alle som vet hvor de kommer fra skjønner at det er åpenbare grunner til at de legger på flukt.

Fortsatt betraktes brudd på Utlendingsloven som kriminalitet på linje med narkosmuglere og voldsmenn og folk behandles deretter. Det tegnes fremtidsscenarier om kostnader ved flyktninger som i beste fall er statistiske fremskrivninger. De store forbeholdene både med hensyn til sannsynlighet og innhold av disse fremskrivningene underkommuniseres. Og inntektssiden nevnes sjelden.

Begreper som «innvandringspolitiske hensyn» får overprøve internasjonale humanitære forpliktelser, nå i den mer «nøytrale» varianten «demografiske hensyn» der menneskene forsvinner i abstrakte begreper og teorier. Og vi har i alt for liten grad satt fokuset på at dette handler om å gi beskyttelse etter internasjonal rett til mennesker som flykter fra krig og forfølgelse.

Det massive engasjementet og den nye debatten handler nå om hvordan vi skal håndtere vår forpliktelse som stat og lokalsamfunn til å gi mennesker på flukt beskyttelse. Temaet er ikke hvilke krav flyktningene må oppfylle for å bli integrert i det norske samfunn, men hvordan vi skal innrette samfunnet slik at flyktninger blir inkludert i den nasjonen vi nå utvikler.

Etter at de som søker asyl i Norge har gått gjennom en omfattende og streng vurdering for å kartlegge om det er grunnlag for å gi dem beskyttelse etter internasjonal rett, begynner en ny debatt i mange kommuner om bosetting. For de fleste kommuner dreier det seg om noen titalls mennesker i året.

  • Se avstemning under saken: Det er unorsk å ikke vise humanitet overfor mennesker på flukt.

Det er helt uholdbart at for mange kommuner så langt ikke oppfyller oppmodingen fra staten om å bosette mennesker med et anerkjent beskyttelsesbehov. Resultatet av at byråkrati og politiske beslutningstakere ikke evner å se videre enn den endeløse debatten om størrelsen på det statlige bidraget, er at alt for mange blir sittende på asylmottaket. Det er ekskludering, ikke inkludering.

Valget er over. Nå ligger det en forpliktelse på de nye folkevalgte om å følge opp den endrende virkeligheten i norsk offentlighet. Nå må flyktningepolitikken i kommunene gjøres til et sentralt tema i forhandlinger om samarbeidsmønstre og etter hvert budsjetter og politikk.

Bosetting av mennesker med anerkjent beskyttelsesbehov er de nye kommune- og bystyrenes test på om vi som nasjon er i stand til å videreføre arven fra de som formet den unge norske staten etter bruddet med Sverige med Fritjof Nansen som det store, norske forbildet.

Mange av oss har foreldre og besteforeldre som forventet – og fikk - beskyttelse fra krig og undertrykkelse under den nazistiske okkupasjonen i andre land. Mange mennesker i Borg Bispedømme var flyktningeloser.

En ting er i alle fall sikkert: Intet er mer unorsk enn å vise manglende humanitet i møte med mennesker på flukt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags