Gå til sidens hovedinnhold

Slår du noen i hodet med spaden, er den plutselig et våpen. Rødt kort til Listhaug

Artikkelen er over 3 år gammel

Rune Kreutz: – Ingenting i Listhaugs omgang med ord, eller Solbergs bortforklaringer, tyder på en forståelse av makten i ord- og bildebruken. Gult kort til Listhaug er ikke nok. Det må bli rødt.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Min tanke med facebookinnlegget var kun å diskutere forslaget som gir oss mulighet til å ta statsborgerskapet fra fremmedkrigere på en rask og effektiv måte.» Sylvi Listhaug skrev dette på Facebook for å forklare innlegget hvor uniformerte væpnede menn med tildekkede ansikter illustrerer teksten; «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet». Hun fulgte opp med at hun aldri tenkte at dette kunne koples til Utøya og at hun ikke mente å såre noen.

Dette gjentok hun på Stortingets talerstol i det som etterhvert ble en uforbeholden unnskyldning. Var Listhaug som, ifølge Jonas Gahr Støre, var Norges best betalte kommunikasjonsrådgiver for noen år siden, også bransjens mest overvurderte? Listhaug har skapt et politiske omdømme ved å våge der andre tier, gi oss rene ord for pengene, og kalle en spade for en spade. Hvis tanken med hennes innlegg kun var å diskutere forslaget fra regjeringen, hvorfor gjorde hun ikke det da?

Listhaug har radikale oppfatninger samtidig som hun besitter en av de tyngste ministerpostene i regjeringen.

 

Hva ville vært kommunikasjonsrådgiver Listhaugs råd til en politiker som ønsket å publisere det aktuelle innlegget? Det kommer an på. Hvis målet til politikeren var å diskutere et forslag, det vil si skape grunnlag for en politisk drøfting av en vanskelig sak hvor hensyn til sikkerhet og rettssikkerhet må vurderes (slik Listhaug i etterkant fremstiller sitt eget mål med innlegget «Terrorbekjempelse er en viktig sak som vi må og skal diskutere. Jeg skal gjøre mitt for å bidra til en saklig debatt!»), burde kommunikasjonsrådgiver Listhaug ha advart mot de reaksjonene innlegget åpenbart ville skape. Rådet ville kanskje ha vært: «Innlegget vil skade debatten. Det kommer til å  skape tilspissing og polarisering. Det vil utløse kommentarer i sosiale mediers ekkokammer som du ikke vil kunne kontrollere. Ikke publiser.» Faktura kommer i posten.

Hvis formålet derimot var å skape ytterligere blest og oppmerksomhet om politikeren, styrke en velgerbase som deler hennes kritikk av unnfallende politikere med berøringsangst og gi vann på mølla i kommentarfeltet, burde politikeren få tommel opp fra kommunikasjonsrådgiveren.

«Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!» Advarselen er nedfelt i Vær Varsom-plakaten. Sylvi Listhaug er ikke underlagt presseetikken, men hun har ansvar for hvordan hun ordlegger seg og legger til rette for ordskifte. Som statsråd har hun et ytterligere ansvar. Opposisjonen har i klare ordelag gitt uttrykk for sin kritikk av Listhaug, før og nå. Jonas Gahr Støre sier så tydelig han makter, at han ikke tror at Listhaug er overrasket over reaksjonene hennes innlegg skaper. Han som meg, og antagelig mange andre, tror ikke at kommunikasjonsrådgiveren Listhaug var overvurdert. Listhaug var og er en effektiv kommunikatør som utnytter sin hovedarena på sosiale medier svært bevisst.

Listhaug vet nok at en spade bare er en spade i kraft av sin kontekst. Slår du noen i hodet med spaden, er den plutselig et våpen. Ord får mening i den konteksten de brukes. Det vet Listhaug, og det vet Erna Solberg. En grunnskoleelev vil ved enkel bildeanalyse beskrive hvilke konnotasjoner et bilde av væpnede krigere, i samspill med ordene «Ap» og «terroristenes rettigheter», fremkaller.

Les kommentarene på Listhaugs facebookside, og det er åpenbart at ordbruken mot særlig Ap er aggressiv og tilspisset. Det er også en del av konteksten. En samlet opposisjon har kritisert statsråden for ordbruken og Solberg for å skjerme henne. Men, ikke noe av kritikken er ny. Listhaug har radikale oppfatninger samtidig som hun besitter en av de tyngste ministerpostene i regjeringen. Hva gjør opposisjonen? En konsekvens av kritikken må bli mistillit.

Rødt var tidlig ute og kunngjorde at de vil fremme mistillit mot Listhaug. Ap stiller seg nå bak mistilliten, og det bør den øvrige opposisjonen gjøre. Stortingets advarsel til Listhaug virker puslete i lys av ordskiftet. Et gult kort er ikke det samme som et rødt. En mistillit til Listhaug kan bety økt tillit til politikere som tar ansvar. Dette betyr ikke en knebling av Listhaug eller hennes meningsfeller. Hun kan fortsette å ytre sine meninger som politiker, også på Facebook, men ikke som statsråd som har et ansvar for å skape legitimitet for landets utøvende makt.

Samle og ikke splitte. Historien bør ha lært oss at ord kan splitte, at veien fra ord til handling kan være kort, og at ord og bilder er mektige våpen. Ingenting i Listhaugs omgang med ord, eller Solbergs bortforklaringer, tyder på en forståelse av makten i ord- og bildebruken. Unnskyld blir i denne sammenhengen bare et ord. Gult kort til Listhaug er ikke nok. Det må bli rødt.

Kommentarer til denne saken