Listhaugs retorikk – vår tids tunge tale

– Det spiller ikke så stor rolle hva man sier, bare det er et argument på riktig side, og det appellerer til følelsene våre, skriver Trine Lise Gressløs i sin vurdering av Sylvi Listhaugs retorikk.  Foto: Alexander Helberg

– Det spiller ikke så stor rolle hva man sier, bare det er et argument på riktig side, og det appellerer til følelsene våre, skriver Trine Lise Gressløs i sin vurdering av Sylvi Listhaugs retorikk. Foto: Alexander Helberg

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

– Det er antagelig ingen annen politiker i Norge som har fått så mye oppmerksomhet på grunn av sin retorikk som Listhaug. Men betyr det at hun en god retoriker? Trine Lise Gressløs, som selv underviser i retorikk, har studert Listhaugs tale- og skrivekunst.

DEL

Kronikk

Vi går inn i den stille uke, men vi kan ennå høre etterklangen av forrige ukes politiske eksplosjon. Listhaug overrasket hele pressekorpset og gikk av som justisminister. Eksplosjonen ble ikke utløst på grunn av politikk, men retorikk. For Listhaug har i flere år ridd førstesidene som en mare.

Da hun kalte pedofile for monstre, ble det furore og oppstyr. Da hun retorisk spurte om hennes meningsmotstandere i innvandringspolitikken ønsker åpne grenser, ble det skapt en kampanje for NOAS. Men det var altså påstanden om at Arbeiderpartiet er mer opptatt av terroristenes rettigheter enn Norges sikkerhet, som resulterte i hennes avgang som justisminister. Men det endte også med økt oppslutning til Frp, både på meningsmålinger og antall medlemmer.

Dessuten er det antagelig ingen annen politiker i Norge som har fått så mange overskrifter og oppmerksomhet på grunn av sin retorikk som Listhaug. Men betyr det at hun en god retoriker? Jeg underviser til daglig i videregående skole, blant annet om retorikk, og har brukt første del av påskeferien til å reflektere over dette spørsmålet.

Holdbarhet og relevans

Hvis man slår opp i en hvilken som helst lærebok i retorikk, finner man at argumentasjon må bygge på relevante og holdbare argumenter. Skal man legge frem et argument i en diskusjon, må det altså handle om det man diskuterer, og det man sier må være sant. I den siste Facebook-posten hevder Listhaug at Ap er mer opptatt av rettighetene til terrorister enn av rikets sikkerhet. Bakgrunnen for innlegget er som kjent at Arbeiderpartiet stemte imot forslaget om å gi politiet muligheten til å frata personer norsk statsborgerskap.

Hun bryr seg katta om personer som meg, som aldri kommer til å stemme Frp. Hennes kommunikasjon er spisset inn mot potensielle Frp-velgere, og dette har frem til nå vært suksess.

Men begrunnelsen til Arbeiderpartiet – og stortingsflertallet – er jo ikke terroristenes rettigheter, men et viktig rettsstatlig prinsipp. Det er nemlig domstolene som bestemmer straff i en rettsstat, ikke politiet eller byråkratiet. Det er imidlertid helt legitimt å mene at rikets sikkerhet i denne saken er viktigere enn rettsstatsprinsipper, slik Listhaug og Frp mener, men da må man jo si det, ikke at det handler om terroristene rettigheter. Derfor stryker Listhaug på den første retoriske lakmustesten; hun snakker ikke sant.

I sin avgangstale som justisminister forsøker Listhaug å gjøre debatten om sin retorikk til et spørsmål om ytringsfrihet. Dette handler om ytringsfrihet, men ikke om innsnevring av den, slik Listhaug hevder. For som flere har påpekt, har mange nettopp brukt ytringsfriheten til å motsi henne, blant annet fordi det hun sa, ikke var sant. Da Listhaug gjorde sin avgangstale til en forsvarstale for ytringsfriheten, stryker hun derfor på enda en retorisk lakmustest; hun fremmer et argument som ikke er relevant.

Følelse og fornuft

Det hevdes nå at vi lever i et postfaktuelt samfunn der følelser er viktigere enn fornuft i samfunnsdebatten. Her er Listhaug barn av sin tid, og blant annet bruker hun sterke ord for å appellere til følelsene hos mottagerne. Derfor kan man kanskje i retorikkens navn forsvare ordvalget i Facebook-innlegget. Det appellerer selvfølgelig mer til følelsene å snakke om terrorister fremfor rettsstatsprinsipper.

Men hvilke følelser er det dette ordvalget setter i sving? I Listhaugs siste utspill finner vi ordene rikets sikkerhet, Arbeiderparti og terrorisme i samme Facebook-post. Dette vekker en mosaikk av følelser. De fleste er helt normale røde og gule politiske følelser det er helt legitimt å provosere. Men noen av dem er brune, og noen er svært såre på grunn av 22. juli 2011.

Men Listhaugs retorikk står altså til stryk på flere andre punkter, og det var det som felte henne. La oss håpe det også er med på å bremse polariseringen og følelsestyranniet i Norge.

Jeg skal ikke spekulere i Listhaugs motiver. Men jeg vil mene at en justisminister og hennes rådgivere burde ha skjønt hvilke følelser et slikt Facebook-innlegg setter i sving og latt være å poste innlegget, spesielt når det bygger på et premiss som ikke er sann.

Det er ingen politisk uenighet i Norge om at vi må ta innvandringspolitiske hensyn samtidig som vi behandler mennesker på flukt humant. Dette er selvfølgelig svært komplisert, for å si det forsiktig. Derfor trenger vi så mange faktabaserte og saklige argumenter som mulig, og de må komme fra både høyre og venstre.

Vi kan altså ikke diskutere innvandringspolitikk på premissene det postfaktuelle samfunnet setter. Vi bør heller holde fast ved det som har vært kjennetegn på god retorikk siden antikken, nemlig idealet om å bruke både hodet og hjertet når vi diskuterer. Den oppfordringen går imidlertid ikke bare til Listhaug, men til alle som deltar i det politiske ordskifte.

Tillit

Et sentralt punkt i retorikk knytter seg til avsenderen og tillit. Det er nemlig lettere å overbevise noen hvis du har tillit. Spørsmålet om tillit, eller etos som det heter på fagspråket, vil derfor kunne være varierende og påvirkes av hvem som er mottageren av budskapet. Jeg har for eksempel stor tillit til Trine Skei Grande, men jeg kjenner også mange som ikke har det.

Og her må vi gi Sylvi Listhaug applaus, for her er hun helt rå. Hun bryr seg katta om personer som meg, som aldri kommer til å stemme Frp. Hennes kommunikasjon er spisset inn mot potensielle Frp-velgere, og dette har frem til nå vært suksess.

Jeg skal ikke spekulere i hvorfor Listhaug bruker kors, men jeg tror dette smykket er med på å skape tillit i deler av velgermassen. Men ironisk nok er det dette punktet som ble banesåret for Listhaug. Mistilliten fra dem som ikke tilhører hennes krets, ble for stor.

Rett tale til rett tid

Et annet kjennetegn på effektiv retorikk er at du tilpasser ditt budskap til tid og sted. Du kan fortelle en grov vits på personalrommet, men ikke i en begravelse. Da Martin Luther King i sin tid sa: «I have a dream», traff han en nerve i tiden. Det er ikke sikkert denne talen hadde slått like godt an i dag.

Dette retoriske prinsippet har også vært med siden antikken og kalles kairos. Facebook-innlegget til Listhaug kommer dagen etter filmpremièren om Utøya, filmen som altså handler om etterkrigstidens aller største tragedie i Norge. Hvis man vil ta hensyn til ofrene og de følelsene mange har til Utøya-tragedien, var Facebook-innlegget med nevnte ordvalg svært veldig dårlig tidspunkt. Mange vil også mene at det var et dårlig tidspunkt å fremstille seg selv som den eneste voksne i en barnehage når stortingsflertallet akkurat hadde gjort det klart at de ikke hadde tillit til henne.

Eller er det noe i tiden som gjør at Listhaugs retorikk akkurat er rett tale til rett tid? Jeg frykter at hovedforklaringen på Listhaugs popularitet handler om nettopp kairos. Vi lever dessverre i en postfaktuell tid der polariseringen mellom folk eskalerer, spesielt på innvandringsfeltet. Derfor spiller det ikke så stor rolle hva man sier, bare det er et argument på riktig side, og det appellerer til følelsene våre.

Men Listhaugs retorikk står altså til stryk på flere andre punkter, og det var det som felte henne. La oss håpe det også er med på å bremse polariseringen og følelsestyranniet i Norge.  

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags