At vi skulle begynne å sykle, sa du?

Vi kan få vårt Fredrikstad i 2030. Hvis vi lager løsninger for dem som vil sykle. Men det gjøres ikke over én valgperiode. Eller med kun ett årsverk blant kommunens 6.000. Det er flere som vet hva som skal til. Det er bare å spørre, skriver artikkelforfatteren. Bildet er fra 2018, da sykkelguru og verdenskjent byutvikler Gil Penalosa var i Fredrikstad.

Vi kan få vårt Fredrikstad i 2030. Hvis vi lager løsninger for dem som vil sykle. Men det gjøres ikke over én valgperiode. Eller med kun ett årsverk blant kommunens 6.000. Det er flere som vet hva som skal til. Det er bare å spørre, skriver artikkelforfatteren. Bildet er fra 2018, da sykkelguru og verdenskjent byutvikler Gil Penalosa var i Fredrikstad. Foto:

Av

Med «alle mann til (sykkel-)pumpene», så vil det faktisk være mulig å realisere ambisiøse og gode planer. Men noen må ville det, skriver Øystein Buran, samferdselsrådgiver i kommunen, og tegner et bilde av hvordan Fredrikstad kan være en ordentlig sykkelby i 2030. Om noen tar i et tak.

DEL

Leserbrev

Aisha (37) setter seg på sykkelen en kald høstmorgen, med 4-åringen bakpå, på vei til barnehage og jobb. Nabogutten Emil (8) vinker adjø til mamma fra sykkelsetet, mens han kjenner på gleden ved at sykkelen gir etter for de små benas krefter. På veien ser han Wenche (69) på den knallrøde elsykkelen. På vei til Odds for å kjøpe noe godt til kaffen med Liv og Inger klokka ti. Høstlufta dirrer av farger og lukter.

En helt vanlig høstmorgen i Fredrikstad by. I 2030. Hvis man legger til rette for det. Men hvorfor skulle vi bry oss med det?

De aller fleste av oss gjør flere, grunnleggende ting hver eneste dag. Å bevege seg fra A til B er én sånn ting. Men er det noe ålreit å gjøre dette på en sykkel, når vi ikke inviteres til det? For det gjør vi jo ikke når mange vil si at det er til dels vanskelig, farlig og utrygt å sykle fra en dør til en annen.

De aller fleste av oss kjenner også sannheten om at klimaendringene er menneskeskapt, og noen vet også at måten vi reiser fra A til B på er den viktigste årsaken til disse endringene. Men hvorfor skal du reise annerledes når det ikke er noe rom til deg og sykkelen din på den fellesplassen vi kaller Fredrikstad?

Få vil også fornekte hvor glade og friske vi kan bli av å bruke kroppene våre. Og hvor påfallende det er hvordan vi, i all vår mykhet, liker å oppholde oss på steder med andre myke ting. At de nye torgene og gågatene vi setter i stand ikke blir tomme, men faktisk fulle av liv. Når de er myke.

Alt dette er beveggrunner for Aisha, Emil og Wenche. De sykler fordi det ble mulig. Og fordi det bærte så mange dimensjoner av «godt» med seg.

Vi kan få vårt Fredrikstad i 2030. Hvis vi lager løsninger for dem som vil sykle. Men det gjøres ikke over én valgperiode. Eller med kun ett årsverk blant kommunens 6.000. Det er flere som vet hva som skal til. Det er bare å spørre. Investeringen er minimal, og effektene store.

Men så kan vi ikke bare få det til da? Vi har jo gode planer for hvordan Fredrikstad skal utvikle seg videre. Bærekraftig. Selvfølgelig. Og penger har vi? Det sprøytes inn midler fra både lokale og nasjonale politikere, hvert år, for å få til dette med sykling. Det har det gjort i noen år nå. Og det skal fortsette, fordi det å sykle mer er en av flere, riktige løsninger på byutvikling, folkehelse og klimakrisen. For hver grunn du gir meg på hvorfor sykling ikke er viktig, så skal du få to tilbake på hvorfor det er det. Summen blir alltid positiv. Ikke minst fordi sykling i bunn og grunn er demokrati i praksis: effektiv og helsefremmende transport til alle.

Men alle skal ikke sykle. Alle trenger ikke å sykle. Mange skal kjøre bil. Det handler ikke om det. Det handler om fordelinga mellom de. Når om lag 5 % tar sin daglige reise på sykkel her i flate Fredrikstad, med det gode og milde været, og de flytende sykkelveiene (byfergene), så bør vi være klar over at vi faktisk er blant de dårligste i landet. Og vi har stått på stedet hvil de siste fem åra. Ikke forvent å komme uskadet fra en sammenligning med byer i Nederland og Danmark. Eller Trondheim og Stavanger, for den saks skyld.

Så da setter vi bare i gang da? Eller hva? Vi har vedtatt våre planer om økt sykkelbruk. Flere ganger, bare i år. Og kontoen er full. Så kom igjen.

Heldigvis er det ikke vanskelig i det hele tatt. Det Aisha, Emil og Wenche trenger krever ikke at landets hjernekirurger samler seg til workshops i Fredrikstad. Vi vet allerede hva som trengs. Aisha, Emil og Wenche må ha en plass å sykle på. Og den må være enkel, sikker, og oppleves som trygg. Og det siste er litt viktig. Av og til er noe sikkert selv om det føles utrygt. Det er forskjell på de to, og når du skal ut med den myke kroppen din på en sykkel, med kun et lite skjold på hodet, så har den forskjellen mye å si. Det må oppleves trygt. Du skal jo gjøre det flere ganger om dagen, flere ganger i uka. Og skal det bare være de modige som gis muligheten?

I 2030 vet Emil og hans pappa at veien til skolen er trygg. De trenger ikke å være modige.

Aisha tar det som en selvfølge å sykle de fem kilometerne. Det er det raskeste. Og hun slipper å skremme gående på det smale fortauet, eller hente frem motet hver gang sykkelfeltet blir for smalt, for så å forsvinne ut i intet. Og plutselig bli veldig myk blant alt det harde metallet.

Og Wenche, med sine 25 elektriske kilometer i timen, som vet at kommunen har lappet det hullet hun med et lite hyl nesten kjørte ned i på vei til fastlegen på mandag. Eller at traktoren fjernet snøen, også for henne. Det gjør alt litt tryggere og forutsigbart.

Og så var de alle så heldige at sykkelen ikke skiftet eier ved lunsjtider, fordi den kunne låses i nærheten av reisemålet.

Vi kan få vårt Fredrikstad i 2030. Hvis vi lager løsninger for dem som vil sykle. Men det gjøres ikke over én valgperiode. Eller med kun ett årsverk blant kommunens 6.000. Det er flere som vet hva som skal til. Det er bare å spørre. Investeringen er minimal, og effektene store.

Med «alle mann til (sykkel-) pumpene», så vil det faktisk være mulig å realisere ambisiøse og gode planer. Men noen må ville det. Aisha, Emil og Wenche ville heiet dere frem. Ikke minst ville de vært takknemlige denne høstmorgenen i 2030.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags