Flere bachelor,- master- og doktorgrader er akkurat det helsevesenet trenger

– Nettopp fordi samfunnet er i en enorm utvikling innen medisin og fordi pasientbehandlingen stadig blir mer avansert, trenger vi personell med kompetanse som kan ivareta dette, skriver de tre forfatterne av dette innlegget.

– Nettopp fordi samfunnet er i en enorm utvikling innen medisin og fordi pasientbehandlingen stadig blir mer avansert, trenger vi personell med kompetanse som kan ivareta dette, skriver de tre forfatterne av dette innlegget. Foto:

Av

Vi mener Gry Ulvedalens innlegg i stor grad maner til profesjonskamp. Vi ønsker heller en debatt om hvilken kompetanse vi trenger for å ivareta pasienten og pasientsikkerheten.

DEL

Leserbrev

Vi kan i FB 29.11.18 lese Gry Ulvedalens uttalelse om at flere bachelorgrader, mastergrader og doktorgrader neppe er hva helsevesenet trenger. Dette er vårt svar på innlegget som har fokus på at helsefagarbeidere er gruppen det er behov for i disse dager.

Forfatterne er enig i Ulvedalens påstand om at det er behov for flere hender i pleien av de syke og behovstrengende pasientene for å ivareta en del grunnleggende behov både i primær – og spesialisthelsetjenesten. Bare de siste 15 årene bærer den offentlige helsetjenesten stort preg av nedbemanning som et av flere økonomiske tiltak. Resultatet er flere pasienter fordelt på færre sykepleiere, helsefagarbeidere og pleiepersonell, noe som medfører stor slitasje på dem som skal utøve behandling, pleie og observasjon av ofte kritisk syke pasienter. 

Vi vet også at andelen eldre og pleietrengende vil øke de nærmeste årene. Ulvedalen skriver i sitt innlegg at helsevesenet er i stor utvikling samtidig som befolkningens helsetilstand stadig er i endring. Behandlingen av ulike diagnoser blir stadig mer avansert. Vi vet det er sykepleiermangel og samtidig er det et stort frafall av sykepleiere som ikke orker å stå i de store utfordringene nedbemanning og avansert pleie og behandling krever.

Fokuset i helsevesenet bør vendes mot nettopp pasienten og pasientsikkerheten gjennom kompetanseheving og mindre mot økonomien.

Høyere utdanning er neppe løsningen på kompetanseutfordringer ved sykepleiermangelen, sier Ulvedalen. Men nettopp fordi samfunnet er i en enorm utvikling innen medisin og fordi pasientbehandlingen stadig blir mer avansert, trenger vi personell med kompetanse som kan ivareta dette. I Stortingsmelding nr. 13 (2011–2012) heter det at kunnskapsbasert tjenesteutøvelse innebærer at yrkesutøvere bevisst og eksplisitt drar nytte av ulike kunnskapskilder, holder seg faglig oppdatert og bruker praksisrettet og annen type forskningsbasertkunnskap fra flere kilder, inkludert systematiske forskningsoppsummeringer der dette foreligger. 

Slik vi ser det, er det da viktig at sykepleiere innehar kunnskap til å både å forstå forskningsrapporter og til selv også å forske. Det er viktig for faget og for ivaretagelse av pasienten. Ved at sykepleiere med master- eller doktorgrad innehar denne kompetansen og jobber kunnskapsbasert. De vil kunne stimulere andre sykepleiere til også å jobbe kunnskapsbasert og på denne måte utvikle faget slik at de kan understøtte en solid faglig begrunnelse for sine valg. Vi trenger derfor flere sykepleiere med høyere utdanning.

Vi trenger ledere som ser viktigheten av at sykepleiere får høyere utdanning og som er villige til å legge til rette for gjennomføringen. Ved å legge til rette for et godt faglig miljø, tror vi at flere sykepleiere vil kunne stå i arbeidslivet lenger og det vil bli letter å rekruttere til sykepleieryrket.

Alle profesjoner ønsker utvikling av sin egen profesjon – sykepleiere som helsefagarbeidere – noe som medfører økt glede og inspirasjon i arbeidet man skal utøve. En master- eller doktorgrad vil som tidligere nevnt, gi sykepleiere økt kompetanse til å jobbe kunnskapsbasert og dermed øke kompetansen på tjenesten som utøves ovenfor pasienten. 

Ulvedalen skriver at helsefagarbeidere kan ta over en del av arbeidsoppgavene til sykepleierne, noe forfatterne til dels er enig i. Samtidig viser studier at jo flere ulike profesjoner som involveres i pasientrettet behandling, jo mer øker faren for at større eller mindre feil oppstår. Forskning viser også at jo flere profesjoner som skal samarbeide om pasienten, jo større er faren for profesjonskamp og kommunikasjonsutfordringer.

Oppgavedeling er et aktuelt tema i dagens utvikling av helsevesenet, men det er ikke alltid like gunstig å dele oppgaver mellom flere profesjoner, da dette kan medføre en fragmentering av arbeidsoppgavene og forringe kvaliteten av tjenestene som blir utført. Fra et økonomisk perspektiv vil det være mer gunstig å få flere helsefagarbeidere og spesialutdannede helsefagarbeidere inn i pleien av pasienter da de er lavere lønnet enn sykepleiere og spesialsykepleiere. 

Men med store problemområder som fragmentering av arbeidsoppgaver og profesjonskamp kan det i enkelte tilfeller medføre en risiko for pasientbehandlingen. Derimot ser vi at kanskje det mest hensiktsmessige vil være å få inn helsefagarbeidere i tillegg til sykepleiere og ikke som en erstatning for.

Avslutningsvis mener forfatterne at det ikke finnes noen gode argumenter for å velge bort prioritering av helsepersonell med bachelor-, master- eller doktorgrad i pasientrettet behandling, om ikke fokuset isolert sett er økonomi. Vi mener derimot at denne kompetansehevingen er viktig. Forfatterne, som også er helsepersonell, mener at fokuset i helsevesenet bør vendes mot nettopp pasienten og pasientsikkerheten gjennom kompetanseheving og mindre mot økonomien. På den måten kan vi få til den optimale pasientbehandlingen og pleiekvaliteten som vil kunne ivareta de utfordringene fremtiden byr på.

Vi er enig med Ulvedalen om at det er på tide med en debatt om hvilken kompetanse vi trenger i helsetjenestene, men mener innlegget i stor grad maner til profesjonskamp. Det er ikke den debatten vi ønsker å ha, men en debatt som fokuserer på hvilken kompetanse vi trenger for å ivareta pasienten og pasientsikkerheten. Der ser vi et behov for en ulik faglig kompetanse, som bør baseres på nasjonale føringer for kompetansebehov og oppgavedeling. 

Trine Hovland, Linda Eikemo og Rigmor Johansen

Hovland og Eikemo eroperasjonssykepleiere og masterstudenter, Johansen er operasjonssykepleier med master i organisasjon og ledelse

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags