Vi har selv sett dem, engler i hvite klær, vingene ikke synlige, men de var der.

Vi ankom på formiddagen torsdag 24.mai,  kona med høyre arm ute av skulderleddet og sterke smerter. Med rekvisisjon fra «fastlegen» gikk det raskt å bli henvist til røntgenavdelingen.  Noe ventetid, røntgen av skulder for å kontrollere om nerver kunne være i klem, og albue for sikkerhets skyld. Så noe ventetid på båre for å bli kjørt til rom for behandling.

Litt mer venting, men det var stadig sykesøstre innom for å se og høre hvordan pasienten hadde det. Det ble «regnet ut» hvor mye bedøvelse og smertestillende som skulle tilføres før armen skulle trekkes på plass. Her måtte det «mannekraft» til, en høy, velbygget svensk lege, tryggheten selv, som med ett trekk i armen fikk den på plass.  For en lettelse. Litt mer venting, trygghet for at alt var bra med pasienten.

Så tilbake til røntgen, nye bilder for kontroll av at alt var som det skulle være. Ordtaket «den venter ei forgjeves som venter på noe godt» passet bra. Det ble en god og sterk avskjed med alle som hadde bistått.

I beundring og takknemlighet, igjen tusen takk.