I et innlegg om Sykehuset Østfold Kalnes i tirsdagens Fredriksstad Blad stiller Jan Sandvik spørsmålene: Hvor var de ansatte i etableringsfasen og under byggeprosessen? Var de involvert eller var innleide konsulenter og sykehusledelsen enerådende i å utvikle sykehusets form og innhold? Svaret på dette er enkelt.

Ut med konsulentene

Sykehuset Østfold har i seks år arbeidet med detaljplanleggingen av nytt sykehus på Kalnes og oppgradert sykehus i Moss. Det første vi gjorde i 2009 var å kaste innleide konsulenter på dør. I stedet bygget vi opp en enhet i sykehuset med egne erfarne medarbeidere og faglig spisskompetanse utenfra. Organisasjonsutviklingsenheten har hatt ansvar for alt fra sykehusets dialog med arkitekter og byggingeniører til opplæring av medarbeidere og anskaffelse av utstyr. Denne jobben har vi ikke gjort alene. Vårt viktigste oppdrag har vært å sørge for medvirkning fra sykehusets egne fagfolk.

Inn med 500 medarbeidere

Først skal vi ha is i magen. Vi skal bli kjent, lytte til brukernes erfaringer og justere.

På alle områder har medarbeidere i sykehuset vært involvert fra A til Å planleggingen. For eksempel ved anskaffelse av fødesenger har jordmødrene vært med å legge premissene i anbudsdokumentene, de har testet ulike varianter og evaluert tilbudene. I utformingen av lokalene i psykisk helsevern har erfarne psykiatere og miljøarbeidere sittet sammen med arkitektene for å finne gode løsninger som tar hensyn til sikkerhet, skjerming og at lokalene skal være et godt sted å være for brukerne. Alle yrkesgrupper i sykehuset har vært representert i ulike medarbeidergrupper. Alt i alt er mer enn 500 medarbeidere vært direkte involvert i tillegg til tillitsvalgte og vernetjenesten.

Den viktigste stemmen

Sykehusets brukerutvalg har hatt med sine brukerrepresentanter i de arbeidsgruppene som har gjort valg med stor betydning for pasienter og pårørende. Deres innspill har veid tungt både når det gjelder universell utforming av bygget, og når det gjelder de små detaljene, som kan bety mye for pasientene, men som vi som jobber i sykehuset ikke nødvendigvis er klar over. At vi på Kalnes har lave vinduskarmer slik at det er mulig å se ut på omgivelsene fra sykehussenga er et eksempel på det siste.

Alle er blitt hørt, men alle har ikke fått viljen sin

For å komme frem til de beste løsningene innenfor de rammene vi er blitt gitt har vi måttet gjøre prioriteringer og inngå kompromisser. Denne delen av beslutningsprosessene har medarbeiderne hatt sin stemme i. Vi har valgt sammen, og vi har valgt bort sammen. Når en arbeidsgruppe er blitt ferdig, har alle deltakerne i gruppen signert rapporten.

Fem uker etter at sykehuset gikk i full drift ser vi at ikke alt virker etter intensjonene, ennå. Noen tekniske løsninger er ufullstendige. Det gjør at noen brikker mangler i puslespillet. Arbeidsprosessene er nye for alle samtidig. Det er frustrerende og skaper usikkerhet. Hver dag kommer det inn forslag til endringer, og vi kommer garantert til å gjøre endringer i forhold til hva som var de opprinnelige planene. Men først skal vi ha is i magen. Vi skal bli kjent, lytte til brukernes erfaringer og justere. Vi kaller det å bo oss inn.