En ny hverdag på et helt nytt sykehus

Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Østfold har fått nytt sykehus. Sykehuset har vært i full drift i 4 uker, og ledelsen er i ferd med å skvise all arbeidsglede og motivasjon ut av sine ansatte, skriver en av dem som jobber der.

DEL

Leserbrev 

Et helt nytt sykehus. Med erfaringene fra A-Hus og utfordringene de hadde i flytteprosessen, skulle flyttingen av østfoldsykehuset gå smidig. Stort fokus ble satt på selve flyttingen. Og flyttingen de to dagene 2. og 3.november gikk stort sett veldig bra.

Det blir vel fint å jobbe med det siste innen teknologi? Helt nye lokaler og rene, luktfrie toaletter? Spennende, ikke sant?

De siste årene på sykehuset i Fredrikstad har i stor grad dreid seg om planlegging av det nye sykehuset. Nye systemer og arbeidsmetoder skal implementeres, slik at overgangen blir så smidig som mulig.

Tilbakemeldinger fra ansatte preller av som vann på gåsa. Det elektroniske kurve-programmet er for avansert og stjeler 2 til 3 ganger så mye tid som papirkurven, sier de ansatte. Dette vil øke pasientsikkerheten, så sånn blir det, sier ledelsen.

Man gjør sitt beste. Ting går seg til, vi bruker nok mindre tid etter hvert. Fordelene ved dette programmet veier kanskje opp for at pasienten da ofte får medisinen til feil tid?

Første dag på nytt sykehus. Det er kaos på parkeringsplassen. Den planlagte parkeringsplassen er for liten, og sykehuset har utvidet med en grusplass. Parkeringsvakter med gule vester viser meg hvor jeg kan parkere.

Hente chippede arbeidsklær og gå en halv kilometer til garderoben. Nøkkelkort overalt. Hva hvis jeg glemmer nøkkelkortet? Jeg får ikke lov til å ha med veska til avdelingen, må bære matpakke og lommebok i hendene. Første dag på jobb. Kaos. Ingen vet hvor jeg skal jobbe. Sjefen har møte med dagvaktene og lukker døra når vi som skal jobbe kveld kommer.

Et helt nytt sykehus. Ny digital tavle som erstatter den gamle whiteboardtavla. Masse informasjon, og langt i fra like oversiktlig. Det tar lengre tid å finne ut hvilke pasienter man skal ha ansvaret for. Og nøkkelkort må brukes, selvfølgelig.

Er jeg lite fleksibel? Er jeg dum, som synes en del av denne teknologien er vanskelig, og kanskje til og med unødvendig? Jeg prøver å holde det for meg selv. Prøver å ta meg sammen. Men det viser seg at mange har det omtrent som meg.

Det er lange korridorer på det nye sykehuset. Pasientene klager over at de ikke orker å gå, og det er ikke satt opp stoler som de kan hvile på underveis. Snart blir det satt opp stoler i hovekorridoren. En del ansatte bruker sparkesykler.

To uker på nytt sykehus. En pasient spør om jeg trives. Pause. Svarer at jeg kanskje blir mer vant til det etter hvert. Pasienten synes det er nakent og sterilt, han liker seg ikke. Han savner og en dagligstue, der man kan sitte ned med pårørende og andre pasienter. Nå er det jo bare enerom, og kan bli litt ensomt. Et helt nytt sykehus. Uten dagligstue.

Vi skal ikke lenger ha ekstramedisiner på medisinrommet. Vi protesterer, det går ikke! Kun basisvarer, det er ikke plass til annet, sier ledelsen. Når en ny pasient kommer inn og vi ikke har medisinen pasienten bruker, skal vi låne fra andre avdelinger på sykehuset. De andre avdelingene har heller ikke medisinen. Heller ikke sykehusapoteket. Pasienten må vente til neste dag, eller pårørende må ta med hjemmefra.

Pasientene strømmer inn. Ventesonen på akuttmottaket er full. Ledelsen ber pasienten om ikke å ha med så mange pårørende til sykehuset, det er ikke plass.

Når pasienten reiser, bestilles vask av rommet via den nye digitale tavla. Tre ledige rom med skitne senger venter på vask. Renhold kommer ikke.

Akuttmotttaket presser på og vil ha pasientene inn på avdelingen. Hvorfor kommer ikke renhold? Har jeg trykket feil på tavla? Nei, det ser riktig ut. Prøver å ringe, det er vanskelig å finne telefonnummeret. Har ingen telefonliste på veggen som tidligere, nå skal man søke på telefonen. Pasientene kommer, og må vente på korridoren til renhold har kommet og gjort seg ferdig.

Ingen korridorpasienter på det nye sykehuset, sier ledelsen. Buffersonepasienter, heter det nå. Det er pasienter som ligger på gangen i påvente av ledig rom. Hva er forskjellen? Etter 3 uker sies det at vi kan ha inntil 5 buffersonepasienter på vår avdeling. Ikke et eneste skjermbrett eller ekstra nattbord. Kun senga med pasienten, i den hvite, flombelyste korridoren.

Snart 4 uker på et helt nytt sykehus. Rørposten virker ikke. Få dager før sykehusflyttingen testet man rørposten med blodprøver, og det gikk dårlig. Blodprøvene gikk i stykker. Flere ansatte jobber nå som rørpost, med faste, regelmessige runder.

Overtid, ekstravakter. Det må bemannes opp. Ansatte jobber på spreng, noen jobber 50 - 60 timer i uka. Alle forstår at det er krevende med alt det nye, og forsøker å hjelpe til så godt de kan.

Personalet er spredt. Det er lengre mellom arbeidsstasjonene, og jeg kan jobbe hele dagen uten å treffe flere av kollegaene.  Savner pauserommet på det gamle sykehuset, med den slitne sofaen. Der alle fikk plass. De gode samtalene i lunsjen, janglinga.

På vei til garderoben. Hører de ansatte snakker i korridorene. Mange er lei. Ikke av hard jobbing, det er de vant til. De er lei av unødvendige og tullete systemer. Lei av å måtte vente på dataprogram som henger, og skrivere som må installeres igjen og igjen. Lei av detaljstyring. Avdelingene er forskjellige, og man trenger en viss frihet for å lage god arbeidsflyt.

Er det krise? Jeg synes det. Vet ikke hva ledelsen mener, hører lite derfra annet enn formaninger via intranettet. Så nettopp en ny prosedyre på hvordan man skal pynte til jul på det nye sykehuset, utarbeidet av hele 5 personer. Ressursbruk?

I morgen (mandag 30.11, red. anm.) åpnes det nye sykehuset offisielt. Kongen kommer og helseministeren skal holde en fin tale. De ansatte får mat og marsipankake. Jeg orker ikke, klarer ikke feire ennå. Holder jeg ut på dette nye sykehuset?

Jeg vet jeg gjør en god jobb, og vet jeg har mye nyttig kunnskap. Jeg vet også at effektivitet i helsevesenet er uhyre viktig, slik at så mange som mulig kan få hjelp. Problemet er at mange av disse nye systemene slettes ikke er effektive, men rene tidstyver.

Hva kan jeg gjøre? Prater med nærmeste leder titt og ofte. Sier hva jeg mener, kommer med forbedringsforslag. Griper etter halmstrå. Ingenting av betydning skjer, den store leder har siste ord. Og det kan synes han er lite mottakelig for innspill.

Søker nye jobber. Dette går ikke. Kan ikke gå å være misfornøyd med jobben, får da ta ansvar å gjøre noe med det. Har mistet mye av det gode sosiale arbeidsmiljøet på grunn av store avstander. Mye av det faglige kommer i skyggen av nye systemer. Hva holder meg igjen her nå?

Blir datakunnskap hos helsepersonell verdsatt mer enn håndlag og praktisk kunnskap? Jeg tviler på at pasientene er enige. Synes visst ikke det var så fint å jobbe med det siste innen helseteknologi likevel. I alle fall ikke på disse premissene.

En pasient spør om jeg trives. Pause. Svarer at jeg kanskje blir mer vant til det etter hvert. Pasienten synes det er nakent og sterilt, han liker seg ikke.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags