Når eldre blir offer for et politisk spill om sykehjem

Onsøyheimen er i så dårlig forfatning at den ikke er verdt å satse på, mener Cowi og kommuneledelsen. Ann-Chatrin Leonardsen og hennes farmor på 97 mener kaller det politisk spill og mener det må finnes en løsning.

Onsøyheimen er i så dårlig forfatning at den ikke er verdt å satse på, mener Cowi og kommuneledelsen. Ann-Chatrin Leonardsen og hennes farmor på 97 mener kaller det politisk spill og mener det må finnes en løsning. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Ann-Chatrin Leonardsen mener det må finnes løsninger for å bruke Onsøyheimen, tross dens dårlige standard. – Eldre er mer opptatt av bli ivaretatt og føle seg trygge enn høyden under taket, skriver hun.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Overskriften i Fredriksstad Blad 6. mai«Sykehjem kan bli revet»har satt sinner i kok. For meg var det ingen overraskelse: jeg har hatt mistanke siden Onsøyheimen ble stengt, og beboerne flyttet til Østsiden. Dette var også bakgrunn for mitt innlegg i bladet 6. oktober 2015:«Nærhet mellom hjem og sykehjem er viktig». Men min kjære farmor på 97 (som snart er gjenganger i lokalavisen) var raskt på tråden: Dette er en stor katastrofe! Hun har et stort kontaktnett, og i hennes kretser var dette en bombe. Hva kan vi gjøre?

Onsøyheimen har vært hett tema i lokalavisene gjennom lang tid. Sentrale politikere og tidligere aktive politikere har stått frem og påpekt viktigheten av å gjenåpne Onsøyheimen.Fredriksstad Blad tok også «side i saken» på lederplass5. oktober 2015.

«Fredrikstad kommune har få institusjonsplasser å tilby de eldste blant oss. Samtidig står et helt sykehjem øde og forlatt – kun seks år etter at det ble pusset opp for 11 millioner kroner. Ja, så klønete og uforståelig kan det faktisk bli håndtert i vår lokalpolitiske andedam.»

Mange av områdets sykehjem er eldre, og fyller sikkert ikke 2016-krav til standard. Står de for tur til stenging, lovnader om rehabilitering for så vedtak om riving?

At et sykehjem med 68 plasser vurderes revet er uforståelig med tanke på den akutte sykehjemsmangelen, både i et menneskelig og økonomisk perspektiv! Menneskelig, fordi så mange eldre venter på sykehjemsplass, fordi pårørende nå må reise «over brua» på besøk, fordi de som enda ikke er i behov av sykehjemsplass går en uviss fremtid i møte. Økonomisk, fordi samhandlingsreformen med overføring av stadig mer ansvar for helsetjenester til kommunene øker presset på kommunale helsetjenester, eldre blir liggende på sykehus i påvente av sykehjemsplasser, det vurderes å bygge nytt istedenfor å rehabilitere eksisterende (tidkrevende og dyrt).

Vel er jeg klar over at tilstanden på Onsøyheimen kan synes kritisk jf. tilstandsrapporter. Men de eldre i dag er vokst opp under helt andre forhold; for dem betyr «bredden på rommene» ingenting! Eller høyden under taket! For dem er det viktigst å få tilbud om et rom, en seng, å bli ivaretatt, føle seg trygg og motta den hjelp og pleie de trenger så sårt!

Ingeniørselskapet COWI, som har vurdert Onsøyheimen, påstår at å rehabilitere stedet til 2016-standard vil koste hele 115 millioner kroner – 70 millioner kroner mer enn kommunen selv hadde budsjettert. Men hva ligger så i «2016-standard»? Enerom – selvsagt, elektronikk (for eksempel varsel dersom noen detter ut av senga)? Og hvordan kan et overslag på kostnader for rehabilitering falle så feil?

Selvsagt er det mange aspekter rundt dette: politikere har et perspektiv, befolkningen et annet. Men: Så har også politikere ulikt perspektiv, og dette synes å variere i samsvar med innspill fra befolkningen. Veldig mange eldre har fulgt og følger denne saken med spenning – derav overskriften! Dette gjelder jo heller ikke kun for Onsøyheimen! Mange av områdets sykehjem er eldre, og fyller sikkert ikke 2016-krav til standard. Står de for tur til stenging, lovnader om rehabilitering for så vedtak om riving?

Trenden kan synes som om man skal kutte i antall sykehjemsplasser (jf. Inga Marte Thorkildsen, Oslo) for å erstatte med hjemmesykepleietjenester. Men ikke alle kan bo alene hjemme, med besøk seks ganger om dagen. Og hjemmesykepleien lider også under personalmangel, stort arbeidspress. Nå må politikerne begynne å tenke medmenneskelig også! Med et sideblikk til flyktningkrisen, hvor man oppretter mottak i til tider kritikkverdige bygningsmasser (som sikkert ikke har 2016-standard) – for å ha et tilbud!

PS: Dette vil også sendes til aktuelle politikere som innspill til saken.

Innlegget er skrevet på oppfordring fra Annie Arnesen, 97 år, hjemmeboende Gressvik

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags