En trist og varm historie om å velge en verdig slutt på livet

Bestemte selv når han skulle dø: Knut Ove Bratteng fra Råde varslet selv sin egen død på Facebook. Da ALS-sykdommen stadig forverret seg, og etter nøye overveielser, fant han at livet ikke lenger var verdt å leve.

Bestemte selv når han skulle dø: Knut Ove Bratteng fra Råde varslet selv sin egen død på Facebook. Da ALS-sykdommen stadig forverret seg, og etter nøye overveielser, fant han at livet ikke lenger var verdt å leve.

Av

– Han reiste med verdighet. De pårørende satt igjen med en følelse av stolthet, skriver Foreningen Retten til en verdig død om Knut Ove Brattengs selvbestemte farvel med livet. Foreningen mener Knut Ove viste at det kan gjøres på en verdig måte.

DEL

Leserbrev

Flere aviser har i det siste skrevet en trist med samtidig varm nyhet om ALS-syke Knut Ove. Jeg ble rørt til tårer, og jeg ble samtidig inspirert til å fremme Foreningen Retten til en verdig døds budskap om at et menneske må selv få bestemme at nok er nok når døden banker på. Moss Avis skrev at bak beslutningen lå måneder med knalltøffe vurderinger for en mann med et levd liv som huskes i positive ordelag blant sine nærmeste. Dette er ikke noe enkelt valg, og de fleste slipper unna slike vanskelige valg, men noen personer når et slikt punkt at de selv ikke finner livet verdt å leve lenger.

Som nyhetsartikkelen viser, gjøres det mye godt arbeid med lindrende behandling ved de fleste palliative avdelinger i Norge. Likevel får Foreningen Retten til en verdig død henvendelser fra mange personer i en fortvilet situasjon, helbredende behandling er sluttført uten godt resultat. Den dødssyke får da beskjed – ofte på en uverdig måte – om at nå kan det ikke gjøres mer.

Knut Ove skrev selv melding på Facebook-siden sin at han hadde tatt et vanskelig valg; etter lang tids sykeleie med ALS valgte han å reise videre med god og omsorgsfull hjelp av helsevesenet.

I en annen melding på FB fra en kreftsyk pasient pasient heter det at man skal pokker være frisk for å være syk! Videre skrev denne personen at hva hjelper det å være positiv, kjempe mot kreften, være sterk og ikke gi opp håpet, når man må kjempe alle kamper alene? Så kommer følgende utsagn:

Skal jeg virkelig gå med lua i hånden og akseptere, sitat fra kreftoverlege som altså brutalt uttrykte: «Det er iblant man bare må innse at sjakk matt er sjakk matt. God helg!» Hvor er hjelpen og støtten når man virkelig trenger den?

Denne personen har leverkreft, er 41 år gammel og er gitt opp av helsevesenet. Vi møttes på Radiumhospitalet mens vi begge ventet på behandling. Denne pasienten fortalte meg at levertransplantasjon i dette tilfellet lå utenfor det som er etisk forsvarlig på grunn av mulig spredning. Det ble imidlertid ikke funnet spredning ved nærmere undersøkelser. Imens klamrer pasienten seg til livet som best han kan, finner trøst i det små, men vet at det ikke er håp. Derfor vurderer denne pasienten å reise til Sveits.

Helsepersonalet gjør sitt beste innenfor dagens system, men det betyr ikke at de gjør det som er det beste for pasienten.

Mange opplever slike hendelser, og det oppleves som en uverdig livsavslutning. Helsepersonalet gjør sitt beste innenfor dagens system, men det betyr ikke at de gjør det som er det beste for pasienten.

Det er derfor gledelig at noe får slik hjelp som Knut Ove. Han beholdt livsgnisten og fikk til slutt lov til å dø omgitt av familie, venner og helsepersonell. Knut Ove vek ikke en tomme. Han var ikke i tvil. Han var klar. Da legen spurte, ga han ja-tegnet med øynene!

Ifølge avisene husker vennene og enken hvordan de skravlet og mimret om trivelige ting den siste stunden mens en spilleliste med hans favorittsanger runget i bakgrunnen. Og det siste han gjorde før de ga ham medisin til å sove, var å smile det bredeste smilet bare han kunne gi. Helsepersonalet var kjempeprofesjonelt, men også menneskelig.

De nærmeste satt igjen med en følelse av stolthet etter måten Knut Ove taklet det på og verdigheten han reiste med.

Det er viktig for vår trygghet at et velfungerende hjelpeapparat står klart til å hjelpe når vi trenger det som mest. Det er imidlertid mange i helsevesenet som klamrer seg til at ressursene må brukes på livshjelp og ikke dødshjelp. Praksis i Belgia står i opposisjon til det siste argumentet.

I Belgia praktiseres «pasientkonsentrert og integrert pleie ved livets slutt». En slik behandling består av etablert lindrende pleie gis alene eller sammen med muligheten til legeassistert dødshjelp i overensstemmelse med pasientenes informerte ønsker.

I Belgia konkluderer professor ved Vrije Universitetet, Jan L. Bernheim, med at legalisering av dødshjelp har bidratt til å forbedre den palliative pleien. Dette er nå akseptert over hele Belgia, og belgierens tillit til helsevesenet har blitt bedre viser undersøkelser European Values Survey. 87 prosent hadde sterk tillit i 1999, i 2008 var dette økt til 92 prosent.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags