Språk, hylekor, makt og politikk

At språk er makt, er noe folk flest vet. Retorikk eller talekunst burde være et sentralt fag i den norske skolen. Da regjeringen Solberg kom til makten, ble en rekke nye begreper slynget ut i rommet til oss velgere i demokratiet Norge. Det første vi folk flest opplevde å høre om, var dusteforbudet.

Nå er proffboksing tillatt i Norge og statsministeren selv satt og fulgte den første lovlige kampen på norsk jord. Jeg synes fortsatt at boksing er en brutal sport, og synes ikke at det var et dusteforbud. Så fikk miljøvernerne høre at de var miljøkjeftere. De får stadig høre at de står i veien for andres lykke og velferd og miljøbevegelsens kamp mot å ødelegge vernet natur blir omtalt som bakstreversk. Så kom den omtalte «svertekampanjen» med adresse til alle de som var kritiske til skattelette på formue.

Det at språk er makt handler om verdien av å ha språket i sin makt. Minister i regjeringen, Sylvi Listhaug er flink med språk. Hun representerer makteliten i Frp. Hun har lansert en rekke begreper. Hun snakker om «hylekoret». Det er de som er uenige med Sylvi Listhaug og Frp.

Da vil jeg minne deg om Listhaug at hadde det ikke vært for feministene hadde du ikke sittet i regjering i dag.

Og hun vil ikke ta hensyn til «elitefeministene», skriver hun på sin blogg. Hun vil selv bestemme lengden på sin og mannens svangerskapspermisjon, for det er ingen elitefeminist som skal bestemme over henne og hennes mann.

Da vil jeg minne deg om Listhaug at hadde det ikke vært for feministene hadde du ikke sittet i regjering i dag. Da hadde du verken hatt rett til permisjon eller lønnet arbeid om du var gift og hadde barn.

Sylvi Listhaug omtaler dem som er enige med Frp som «folk flest». På den måten har hun gjort et snodig grep. Folk flest? Lurer på hvor mange det er? Vi andre omtales som nevnt som: hylekor og elitefeminister, eller kanskje vi blir kalt for miljøkjeftere? Hva skal denne retorikken kalles? Noen har foreslått å kalle dette språket for vulgær konservatisme, om en velger å ta i bruk med samme mynt.

• Ragnhild Lier: Ord trykker på frå vest
• Børje Loftskjær: Barn som stammer får ikke hjelp fordi «de vil vokse det av seg»
• Rolf Aalberg: Med tysdagsavis er bunnen nådd

Språket er ikke uskyldig og nøytralt. Det inneholder kunnskaper, holdninger og verdier. Vi forstår verden gjennom språket, og forståelsen bygger på motsetningsparene. Vi kan sette ikke foran, dvs. at hvit er ikke svart, mann er ikke kvinne og en elite er ikke folk flest. Å kjefte er ikke å rose.

Men miljøkjeftere er et effektivt begrep, fordi miljø knyttes til noe negativt som kjefting. Når det blir gjentatt ofte nok, blir det en del av vår virkelighet. Feminismen har alltid vært presentert av noen få ildsjeler, men det betyr ikke at feminismen ikke er for folk flest. Feminisme betyr solidaritet og arbeid for et mer rettferdig samfunn for alle, også kvinner og barn.

Et begrep som klimahysteri høres ikke bra ut. Det kan forstås som at de som reagerer på klimaendringene er hysteriske. De er overspente. De bør medisineres – eller plasseres på et asyl eller interneres i en leir. Kunnskapene, holdningene og verdiene som ligger bak konstruksjonen av begrepet er at klima ikke er noe å bekymre seg for, det er det bare hysterikerne som bekymrer seg for.

Hva om vi begynner å snakke om klimaverstinger. Det er de verstingene som mener at det bør være fritt opp til enhver å forurense eller ikke, fordi de mener at klima ikke er menneskeskapt. Det er sammenheng mellom språk og makt og politikk. Den som har makt over språket har også makt over den såkalte sannheten.