Man kan ikke skylde på at korrekturleseren er borte, eller tidspress. Deadline har alltid eksistert

Odd A.  Strømnes mener det er god grunn til å forvente mer av journalister:  – De har stor makt – ikke bare når det gjelder saken som fremstilles – men også når det gjelder rettskrivning.

Odd A. Strømnes mener det er god grunn til å forvente mer av journalister: – De har stor makt – ikke bare når det gjelder saken som fremstilles – men også når det gjelder rettskrivning. Foto:

Av

Odd A. Strømnes med klar melding til journalister: – Korrekt språk må man kunne forvente. I avstemningen nede i saken kan du si om du er enig.

DEL

Leserbrev

Jeg har lest mange aviser gjennom et langt liv. Jeg har også med stor interesse fulgt journalistenes språkføring, da jeg gjennom mitt yrkesliv har forsøkt å lære den oppvoksende slekt litt norsk. Jeg synes det til tider slurves beklagelig innen rettskrivningen. Skjønt det er ikke bare slurv, for man ser at samme feil går igjen om og om igjen. Altså vet man ikke bedre? Man kan ikke skylde på at korrekturleseren er borte, eller at man arbeider under tidspress. Deadline har alltid eksistert i denne bransjen – nemlig.

Man skulle tro at nettopp journalister er ganske flinke i norsk, men akk og ve... Her følger et par eksempler hentet ut fra høyst oppegående lokalaviser. En overskrift med store bokstaver: Slang dørvakt i gulvet. Et annet sted sto å lese i en reportasje: Duene flydde raskt hjem.

Jeg kan heller ikke unngå å nevne et stadig tilbakevendende irritasjonsmoment, nemlig forskjellen på verbene ligge/legge og sitte/sette. Følgende tekst kunne man lese i forbindelse med et intervju: Tankene har lagt lenge i bakhodet. Jeg tror heller de har ligget der. Videre: Hun har lagt på sykehuset. Antagelig har også hun ligget der. Men snøen har lagt seg er korrekt.

Han satt seg ved siden av meg. Denne går igjen utallige ganger hos enkelte journalister. Han satte seg, heter det. Men han satt ved siden av meg.

Enkelte verb synes altså å være vanskelige å hanskes med for enkelte journalister. Men da må man være seg dette bevisst, stoppe opp noen sekunder og tenke før det skrives. For eksemplets makt gjelder også her. Journalister har stor makt – ikke bare når det gjelder saken som fremstilles – men også når det gjelder rettskrivning.

Nå vil noen kunne angripe meg for å være belærende. Vel, jeg må i så fall leve med det. Jeg skal heller ikke «ta alle over en kam», bare for å si det. Dog er mitt håp at de min belæring angår vil skjerpe seg. For det er ikke moro å finne elementære feil om att og om att i avisen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags