Flom og katastrofer. En død liten gutt skylt i land på en strand. Bilder fra flyktningeleirer og krigsherjede områder med mennesker som lider. Overvåkingsbilder av en ung mann på jakt etter turister å drepe på en strand i Tunisia, og flere unge menn i samme ærend i et konsertlokale i Paris.

Dramatiske bilder og hendelser. Hadde dette vært scener eller innslag i et TV-drama eller i en film, ville innholdet blitt vurdert og klassifisert med en aldersgrense. Egne sendetidsregler ville avgjort når på døgnet det kunne sendes, og på kino ville det vært kontroll med alderen på den som skulle få lov til å se.

Men dette er ikke fiksjon. Det er virkelige hendelser gitt oss gjennom nyhetene det siste året. Nyheter vi vanskelig kan skjerme barna våre fra, om vi ønsker det eller ikke. De er der hele tiden – kontinuerlig og uhindret på TV og nett.

Det er få som tar til orde for at nyhetsmedier bør reguleres. Ytrings- og informasjonsfriheten står sterkt i Norge. Barns rett til å motta og innhente informasjon er vernet både gjennom Grunnloven § 100 og Barnekonvensjonens artikkel 17.

Når barn selv sier at de blir mest skremt av nyheter, så må vi ta dette på alvor.

Samtidig anerkjenner den samme grunnlovsparagrafen at hensynet til beskyttelse av barn og unge kan begrunne innskrenkninger i ytringsfriheten, og den samme artikkel 17 gir staten et særlig ansvar for å beskytte barn mot informasjon som kan være skadelig. Denne avveiningen mellom ytringsfrihet og behovet for beskyttelse, er ikke enkel. For når og i hvilken sammenheng er et bestemt innhold skadelig eller ikke?

Når filmer og programmer aldersklassifiseres vurderes en rekke momenter; både innholdet, tematikken og hvordan dette er fremstilt. Voldsomme scener og vanskelige temaer kombinert med realistiske, virkelighetsnære eller autentiske innslag gir ofte en høy aldersgrense. Der de samme «kriteriene» er oppfylt i et nyhetsinnslag er det derimot «carte blanche»; innslaget kan vises når som helst på døgnet, hvor som helst og uten hensyn til mulige mottageres alder og modenhet.

Det er lang tradisjon og bred enighet om at nyheter skal ha et særlig vern. Da den nye bildeprogramloven (med formål å beskytte barn mot skadelige påvirkning fra levende bilder) ble vedtatt for litt over ett år siden, ble nyheter (som tidligere) unntatt pliktene i regelverket. Dette skjedde helt uten innsigelser, og det for så vidt med god grunn. Men hva da når det først og fremst er nyhetsrelatert innhold barn selv sier at de blir skremt, opprørt eller urolig av å se?

Nyheter skremmer. I Medietilsynets undersøkelser fra 2014 om barns bruk og opplevelser av medier svarer en av tre foreldre at barna deres følger med på nyheter jevnlig. Interessen øker med alder. I aldersgruppen ni til 16 år sier ni av ti barn og unge at de ser på nyheter – hvorav halvparten gjør dette med jevne mellomrom. De samme undersøkelsene viser at barn blir mest opprørt, skremt eller urolig av nyhetsrelatert og realistisk innhold som virkelig vold i nyheter og dokumentarer, krigsskildringer, ulykker eller dødsfall og bilder av mennesker og dyr som har det vanskelig, lider eller er syke.

Inkonsekvent? Når denne type innhold inngår i bildeprogram blir det altså tatt hensyn til ved aldersklassifisering og påfølgende beskyttelsestiltak. I henhold til regler og retningslinjer kan da innholdet bli vurdert som skadelig dersom det skaper sterke følelsesmessige reaksjoner som vil være vanskelige å bearbeide; for eksempel at barna bli skremt eller urolige av det de ser, eller innholdet gir opphav til bekymring.

Når den samme type innhold derimot inngår i en nyhetssending anses ikke lenger tilsvarende følelsesmessige reaksjonene som skadelig. Tvert imot. Selv om barna like fullt blir skremt, urolig eller bekymret over det de ser, vil nå disse virkningene anses som rimelige, fordi det er naturlig å bli opprørt eller redd når man ser at noen har det vanskelig eller noen bli utsatt for vold. De vanskelige og vonde bildene snur altså fra å være skadelige, til å bli «oppbyggende»; de bidrar til at barn og unge opparbeider seg verdifulle følelsesmessige erfaringer og holdninger, kunnskaper om mellommenneskelige forhold og samfunnet vi lever i. Inkonsekvent?

Hvordan beskytte? Verken som fag- eller privatperson tar jeg til orde for å regulere nyheter. Som de fleste voksne synes jeg det er viktig at barn ser nyheter og tar inn over seg hvordan verden er. Samtidig undrer jeg meg over hvorfor vi har så mye lettere for å akseptere at barn blir redde eller følelsesmessig opprørt over virkelige hendelser, enn når de samme følelsene utløses av fiksjon.

  • Spørsmål til debatt nederst på siden: Hvordan kan barn best skjermes for de mest brutale nyhetene?

Når barn selv sier at de blir mest skremt av nyheter, så må vi ta dette på alvor. Det er derfor fint at det finnes egne nyhetskilder for barn (som for eksempel NRK Supernytt og Aftenposten jr.) som forklarer de vanskelige sammenhengene – og det på barns egne premisser. For når regulering ikke er tilstrekkelig eller ønskelig, må vi være ekstra påpasselige. Og her har vi voksne også en viktig rolle. Det er god beskyttelse i å se nyheter sammen med barna våre. Da kan vi kan forberede, berolige og forklare underveis når det trengs. Den beste beskyttelsen sitter i hodet på den som ser, men det kan også være god hjelp i et fang!