Christians ensomhet utfordrer oss til å handle

Christian Saarheim fortalte i Fredriksstad Blad at han aldri har vært invitert på en fest med jevnaldrene, og savner mennesker å være sammen med.  Foto: Jan Erik Skau

Christian Saarheim fortalte i Fredriksstad Blad at han aldri har vært invitert på en fest med jevnaldrene, og savner mennesker å være sammen med. Foto: Jan Erik Skau

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Domprost Knut Erling Johansen tar utgangspunkt i FB-saken om ensomme Christian Saarheim: – Sterke historier om ensomhet utfordrer oss til å tenke igjennom hva slags samfunn vi ønsker, og hva slags menneskesyn vi holder oss med.

DEL

Leserbrev 

Fredriksstad Blad skrev 13. juni om Christian Saarheim som alltid er alene og ikke har noen venner. Christians historie om ensomhet gjør sterkt inntrykk og maner til ettertanke. Norge har et av verdens best utbygde velferdssamfunn. Det skal vi verdsette høyt. Men vi vet det: Velferd er ikke identisk med det gode liv. Aldri har vi vært rikere i dette landet. Men vi vet det: Rikdom kan gå hånd i hånd med fattigdom på fellesskap og medmenneskelighet. Aldri har vi vært mer «tilkoblet», blant annet gjennom såkalte sosiale medier. Likevel lever mange uten nettverk som innebærer ekte menneskelig kontakt.

Hva slags bilder og idealer har vi av det å være menneske? Har vi utstyrt oss med et menneskesyn som bidrar til å gjøre mennesket isolert og relasjonsløst? Den amerikanske historikeren Christopher Lash stilte for noen tiår tilbake en diagnose på den mennesketypen som dyrkes fram i det moderne forbrukersamfunnet. Med henvisning til den greske myten om Narkissos skrev Lash om det han kalte en narsissistisk mennesketype.

At enhver er sin egen lykkes smed, er en illusjon.

Narkissos var så forelsket i sitt eget speilbilde at han druknet da han så seg selv i vannet. Typisk for det narsissistiske mennesket, som vi alle er varianter av, er en type selvsentrert individualisme som ikke gir oss ressurser til å takle forpliktelser og varige relasjoner. Å leve «tilkoblet», i ekte menneskelige nettverk, krever noe av oss som det det moderne samfunnet ikke utruster oss med.

At enhver er sin egen lykkes smed, er en illusjon. Idealet om å realisere seg selv gjennom sine egne prestasjoner får oss til å glemme at vi som mennesker blir til i møte med andre. Som mennesker er vi henvist til hverandre, utlevert til hverandre, avhengige av hverandre. Det er en innbilning at vi bærer våre egne liv. En viktig påminnelse til oss er at andre har båret oss inn i livet, og andre skal bære oss ut av det.

Kirken ønsker å være en motstemme i en kultur som fremmer selvsentrering og selvopptatthet. Et paradoks i Jesu forkynnelse er at mennesket vinner sitt liv ved å gi avkall på sitt liv. Vi vinner vår menneskelighet når vi setter parentes rundt vårt eget og er der for en annen. Det er når noen trekker oss ut av kretsingen rundt oss selv at vi får frihet til å bli den vi er.

Sterke historier om ensomhet utfordrer oss til å tenke igjennom hva slags samfunn vi ønsker, og hva slags menneskesyn vi holder oss med. Men framfor alt utfordres vi til å gjøre noe. Stat og kommune kan ikke avskaffe ensomhet. Men sivilsamfunnet, frivillighets-Norge, floraen av organisasjoner, foreninger, kirker og andre trossamfunn kan bli flinkere til å åpne sine rom og inkludere nye mennesker. Og politikere kan bli flinkere til å se og verdsette potensialet som finnes for tilkobling mellom mennesker i slike sammenhenger.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags