Gå til sidens hovedinnhold

Skolestart: Verdens heldigste barn – og de har store plikter

Artikkelen er over 2 år gammel

Bengt Morten Wenstøb skriver om rettigheter norske barn har vunnet og muligheter som skolegangen gir.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det har ikke alltid vært slik at alle barn har hatt mulighet til å gå på skole, heller ikke i Norge. Det er derfor et privilegium at barn i Norge i dag har en skoleplass der de kan lære, utvikle sin kreativitet og søke kunnskap. Når barn møter opp til sin første skoledag neste uke er de blant noen av verdens heldigste barn som får lov til å lære og lese, skrive og regne.

Historien om Norge og norsk barndom handler også om barns rettigheter. Som mange andre land har vi hatt barnearbeid, og fabrikklover har senere blitt vedtatt i Stortinget for å forebygge at barn blir utnyttet. Samtidig ser vi at mange land fortsetter å utnytte barn og deres rett til en barndom.

Fredsprisvinneren Malala ber verdens ledere gå fullt inn for utdanning for alle barn og spesielt jenter. Det er lett å tenke lokalt der man bør tenke globalt. Det er lett å tenke første skoledag i vårt nærmiljø der man ikke må glemme alle de som ikke har den muligheten.

Vi har utviklet rettigheter for barn i Norge fra de castbergske barnelover til barnevernslover som skal ivareta barnets beste.

«Når barn møter på skolen denne uken, vil vi som samfunn ha ansvar for deres vei videre. Vi må tilby holdninger og verdi.»

Våre historiske erfaringer forteller oss at barn aldri får det bedre uten at de vokse får det bedre først. Derfor vil bekjempelse av barnefattigdom i Norge først og fremst løses når foreldrene får det bedre økonomisk og mulighet til å oppdra egne barn. Barnetrygden var tidligere et slikt målrettet virkemiddel.

Da barnekonvensjonen ble vedtatt i 1989 i FN og vi senere fikk vårt eget Barneombud for barn var det mye oppmerksomhet om barns rettigheter. Senere har det stilnet.

Regjeringen skal om kort tid legge frem et forslag til ny barnevernlov for Stortinget. Denne vil sannsynligvis inkludere ordet kjærlighet som et av flere viktige ord for å ivareta barns rett til en god oppvekst og omsorg. Men klarer vi å ivareta dette i praksis for alle eller blir det bare et honnørord?

Vi har flere eksempler fra vår historie om barn som ikke er blitt inkludert i den norske barndommen som samer, jødiske barn og tyskerbarn. I dag kan vi legge til barn av flyktninger.

Vi har historiske erfaringer med fattigdom og bekjempet dette med å bygge sosiale sikkerhetsnett for dem som faller utenfor vårt samfunn. Sosialt arbeids tradisjon handler om å arbeide mot sosial urett. Både i Norge, men også internasjonalt. Derfor er det så viktig at sosialarbeidere deltar i samfunnsdebatten med sin kunnskap om sosiale utfordringer.

Om kort tid starter et nytt kull med sosialarbeiderstudenter sin reise i sosialt arbeid. Kunnskap og historien om den norske barndommen vil stå sentralt. Deres reise startet også med første skoledag.

Når barn møter på skolen denne uken, vil vi som samfunn ha ansvar for deres vei videre. Vi må tilby holdninger og verdier de kan bygge sine liv på.

Som samfunn står vi overfor store utfordringer i årene som kommer. En av de viktigste arenaene for å løse disse er skolen fordi alle barn har rett til skolegang. Samtidig har skolen sine utfordringer i forhold til integrering, mobbing og samarbeid skole – hjem.

Sosialarbeidere kan være en viktig brikke i møte mellom skole og hjem fordi skolehverdagen er mer sammensatt i dag enn tidligere. Det er like viktig å satse på faglig utvikling som det er å utvikle karakter og dannelse.

Når nye elever begynner på barneskolen er de med å bygge vårt samfunn sten for sten. De har flere rettigheter enn barn noen gang har hatt. Samtidig har barn plikter i møte med andre barn, voksne og samfunnet.

Vårt samfunn bygger på møter mellom mennesker på ulike arenaer i livet. Vi har tidligere hatt felles nasjonale prosjekter som bygging og fornyelse av den norske velferdsstaten/samfunnet. Det er vanskelig å se konturene av et slikt prosjekt i dag.

Det store spørsmålet forskere derfor bør stille er hvilket samfunn vi ønsker i fremtiden og hvilket nasjonalt prosjekt vi er på vei mot.

Kommentarer til denne saken