Heldigvis er ikke vår samfunnsstruktur slik Skauen beskriver. Jeg kan betrygge ham med at slik er det ikke

– Vi har familier med for eksempel mor og mor, bare mor, bare far, far og far, fosterforeldre, far og kjæreste, mor og kjæreste, adoptivforeldre. Heldigvis.

– Vi har familier med for eksempel mor og mor, bare mor, bare far, far og far, fosterforeldre, far og kjæreste, mor og kjæreste, adoptivforeldre. Heldigvis. Foto:

Av

Helga Aakre svarer Bjørn Olaf Skauen i debatten om kjønnsidentitet: – Jeg ønsker et likestilt syn på forskjellige typer familiekonstellasjoner.

DEL

Leserbrev

Heldigvis er ikke vår samfunnsstruktur slik som det er beskrevet i innlegget til Skauen, Fredriksstad Blad 28.10.19. Hans påstand er at barn som bor med en mor, eller mor og mor, eller en far, eller er adoptert – er ulykkelige, leter etter sitt « egentlige opphav» eller har en grenseløs seksuell utfoldelse.

Jeg kan betrygge Skauen med at slik er det ikke. Vi liker å generalisere. Utseende, atferd, legning og utsagn gjør at vi kategoriserer mennesker vi møter raskt, og tilskriver dem egenskaper vi assosierer med et førsteinntrykk. Uten at det nødvendigvis er riktig.

Familie har tidligere vært definert ut fra det seksuelle båndet mellom kone og mann, og det biologiske båndet mellom foreldre og barn. Vi har også tillagt dette blodsbåndet betydning gjennom eventyr med slemme steforeldre, ordtak som blod er tykkere enn vann, og lignende.

Jeg tror ikke at ens DNA-stempel er suksesskriteriet for å være en god foresatt eller trygt barn.

Før DNA-tester fikk sin utbredelse var det umulig å bevise et blodsbånd, uten av at det var et hinder for familiebånd. Det var derfor ikke de biologiske båndene i seg selv som avgjorde familiemedlemskap. I dagens samfunn har den sosiale fortolkningen av slektskap endret seg. Vi har mange familiekonstellasjoner hvor barn vokser opp med sosiale bånd, som ikke på noe måte er svakere enn det biologiske, men kanskje til og med sterkere.

Vi har familier med for eksempel mor og mor, bare mor, bare far, far og far, fosterforeldre, far og kjæreste, mor og kjæreste, adoptivforeldre. Heldigvis.

Et barn, eller alle vi mennesker, trenger å bli elsket, oppleve mestring og bli trygg i sin identitet. Det er da vi å lærer å håndtere medgang, motgang, personlige og praktiske utfordringer på en best mulig måte. Jeg tror ikke at ens DNA-stempel er suksesskriteriet for å få til å være en god foresatt eller trygt barn i et samfunn for alle.

Gjennom mestring, positivt selvbilde og trygg identitet tar vi gode valg for oss selv og andre. Det handler derfor om god samfunnsbygging. Det får vi gjennom å etablere gode relasjoner og et samfunn for alle. Vi har et ansvar i hvordan vi møter mennesker med legning, religion eller hudfarge som er annerledes enn hos oss selv. Vi skal jobbe for å trygge forståelsen i møtet med annerledeshet. Vi skal ha fokus på å se likheten og verdien i det å være menneske uavhengig hva man tror på, hvem man er glad i, eller antall pigmenter i huden.

Våre barn skal ikke møtes med: «Hvem er din «egentlige» mamma eller pappa? Du ligner jo ikke på mammaen din! Savner du ikke en mor? Så ekkelt at det er to pappaer hjemme hos deg, det går jo ikke å være glad i dem!» Våre ungdommer skal ikke møtes med: «Hva er galt med deg? Hvordan er det dere har sex? Æsj, så ekkelt!» Våre voksne skal ikke møtes med: «Du kan aldri bli en god mamma eller pappa til dette barnet fordi du ikke har samme DNA, samme legning, eller lik farge, fordi du er alene, har adoptert eller er gift med en likekjønnet.» Det leser jeg Skauen skriver, og det er så langt fra hvordan jeg mener vi skal møte våre medmennesker i et raust samfunn. Jeg ønsker et likestilt syn på forskjellige typer familiekonstellasjoner. Fordi ulikheter gir vekst, og mangfold øker vår forståelse for hverandre.

FNs verdenserklæring artikkel 1: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»

Det vi trenger er et samfunn hvor vi respekterer hverandre.

Jeg er imidlertid enig i der Skauen skriver: «Ansatte i barnehage og skole har en stor oppgave i å favne alle barna.» Jeg gjentar: Alle barna.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags