Heia Norge! Denne fotballkampen kunne ikke vært spilt i noe annet land

Konsentrert statsminister i kamp: – Håper at begge lag var ståltrente og hadde sluppet våkennetter, skriver Stephan Just om kampen som hans beskrivelse må ha vært blant fotballens vakreste øyeblikk. Foto: Felix Ellingsrud

Konsentrert statsminister i kamp: – Håper at begge lag var ståltrente og hadde sluppet våkennetter, skriver Stephan Just om kampen som hans beskrivelse må ha vært blant fotballens vakreste øyeblikk. Foto: Felix Ellingsrud Foto:

Av

Stephan Just har null interesse for fotball, men er full av begeistring for én bestemt kamp: – For en human holdning som gjør fotballkamp mellom regjering og gatelag mulig! Ydmykhet som jeg i mine år som invandrær i Norge har satt stor pris på.

DEL

Kronikk

Jeg kan innrømme det med det samme. Jeg har null peiling på fotball. På syttitallet opplevde jeg en kamp i første liga Frankrike fordi jeg ble dratt dit på skoleutveksling. På åttitallet skjedde det samme i Italia. Jeg tok begge deler mest som en sosiologisk studie. På nittitallet prøvde mine studievenner i Frankrike (mest afrikanere) å få meg til å spille mot arabiske studenter hver søndag. Jeg skjøt mål og selvmål om hverandre. Hadde det moro sammen med afrikanerne og unngikk slåsskamper med araberne som for det meste var dårlige tapere.

Men jeg ble fortsatt uinteressert i fotball. Fordi jeg er smittet av en annen basillus: Jazz. Det gikk bra helt til minstemann ble bitt av fotballbasillen. Jeg som prøvde å få han til å forstå forskjellen mellom Count Basie, Oscar Peterson og Dave Brubeck. For ikke å glemme Erroll Garner. Dro pjokken på konsert med ‘The Real Thing’. Men han er bitt av fotballbasillen for all tid, frykter jeg. Tapt for jazzmusikken.

Etter at han begynte med guttefotball har jeg tilbrakt utallige timer på sidelinjen, på trening, kamper og turneringer. Hatt masse fotballgutter i minibussen, blitt dratt med som heiagjeng av en annen innvandrerfar fordi vi lager mest støy sammen. Men når andre fedre spør meg, hvor på banen jeg har spilt som guttunge sier jeg alltid: Klarinett. Fordi det er sant.

Jeg heier mest på Norge fordi det er mulig å ha en slik fotballkamp i et så vakkert land som er oppdratt med likeverd og respekt.

Mens de fleste ellers har tilbrakt sin barndom på løkka, har jeg elsket å sitte i mørke øvelseslokaler, spikket fliser for eget og andres bruk samt gledet meg over konserter der musikerne var i flertall. Har fått kjærester der, venner for livet og en umettelig interesse for rare akkorder.

Med dette som grunnlag skulle man tro at jeg var fullstendig diskvalifisert fra å skrive om fotball. Men jeg tillater meg likevel å mene noe om fotball. Ikke på teknisk plan, der er jeg like blank som pjokken på 5/4-takt. Men som et sosiologisk fenomen.

Leste nå om dagen at FFKs gatelag hadde vunnet cupen for tredje gang. Det gikk meg hus forbi de første gangene. Men jeg fikk interesse for det siden selveste regjeringen hadde utfordret vinneren av cupen til duell. For en unik person som må ha hatt denne ideen. Og ikke nok, regjeringen stiller opp. Statsministeren angivelig som keeper, dyktige ministre på alle posisjoner. Topptrent hele gjengen. Utallige statssekretærer som innbyttere dersom Erna skulle bli andpusten eller Bent få lyskestrekk.

Klart folka fra gatelaget må ha vært uhyre stolte og ille nervøse. De har nok aldri hatt råd til en fotballkamp på Ullevål stadion. Sikkert sovet dårlig mange netter i forveien.

Tenk deg den situasjonen hadde spilt seg ut et annet sted i verden, eller i en annen tid. At statsministeren blir burvokter og ministrene skal sparke ballen mot folk som bor på gata, sliter med rus og dårlig helse. Jeg har sett mange slike skjebner i mine år som lege i psykiatrien. De kjemper mot arbeidsledighet og fordommer, et tungvint trygdesystem og masse dritt-sykdommer som man ofte slipper med bosted Bygdøy Allee.

Og så skal de forberede seg til fotballkamp mot regjeringen. Avtale hvem som får lov å takle Siv Jensen. Eller drible ut Jon Georg Dale. Tenk deg det samme hadde skjedd i et annet land. Bundeskanzler Angela Merkel i mitt hjemland som keeper. Silvio Berlusconi som venstreback (sic!). Pol Pot med sine kumpaner med dryppende kniv på fotballbanen som kverker motstandere om de taper. Diverse afrikanske diktatorer i taklinger med fattige gutter fra Ouagadougou eller Ngomedzap. Tenk deg en valgfri president, nåværende eller tidligere, fra USA eller Frankrike i sportslig kamp mot dårligstillte fra Bronx eller Noisy-le-Grand.

Regjeringsmedlemmer fra de fleste land i verden hadde brukt uhyre lang tid for å komme seg ned fra sine høye hest. De fleste hadde dødd før de hadde blitt mentalt i stand til å spille mot et gatelag. Det hadde blitt kaos av sikkerhetsfolk, livvakter og politi. Alle spillere fra det ene laget (gjett hvilket) hadde blitt kroppsvisitert utallige ganger. De hadde blitt kastet i fengsel dersom de hadde taklet for hardt, skjelt ut en motstander. Eller scoret mot en utrent keeper som ellers har grodd fast i stolen sin i parlamentet og vokter over landets lover og budsjett.

Men ikke i Norge. Der kler trente og utrente politikere på seg fotballtrøya, fordi en minister har foreslått dette. All honnør til henne. Og til alle som etter hennes forslag deltar. Og motstandere som har drukket seg snydens siden femte klasse, sniffet mengder med lim eller slitt med agorafobi og sykdommer som er verre å stave eller behandle.

De som er satt til å bestemme Norges Lover tar seg fri en ettermiddag for å sparke ball med dem som sliter med å livet til. Som får det vanskelig uten metadon, Angel Dust eller Seksognitti. Som synes hjelpen de får av sosionomer og hjelpepleierne kan være lite verdt iblant. Som synes at Nozinan er apedop og kontrollkommisjonen burde jobbe på ‘Fett og Lim’.

Plutselig kommer de i en veldig uvant situasjon. Bli akseptert av landets ministre som likeverdige motstandere. Få lov å kjempe mot dem som ellers går dresskledd i store møter og stadig dukker opp på fjernsyn. Om folka fra gatelaget ikke har mindreverdighetskomplekser fra før kan de få det senest nå.

Men i Norge er dette en reell situasjon. For meg selv tenker jeg «det ærn’te til å tru»! Ikke bare et scenario i en rar roman fra en forskrudd forfatter. Nei, det står på programmet for regjeringen i ferien. Som avbrekk fra hva de ellers måtte sysle med. Vedhogging eller fjelltur. Strikking eller bading i fjerne strøk. Fordi en i gjengen har hatt den morsomme ideen har alle å stille opp.

Kle på seg rare drakter som de fleste bare husker fra gymtimene eller håpløse forsøk som støttemedlem på et treningsstudio. Og ut på banen for å sparke ball med dem som kommer fra samfunnets bunn. For en human holdning som gjør dette mulig! Respekt og likeverd som alle har lært fra barnehagen. Ydmykhetsom jeg i mine år som invandrær i Norge har satt stor pris på.

Håper mange fant veien til Ullevaal stadion. Håper at begge lag var ståltrente og hadde sluppet våkenetter. Håper de slapp lårhøne og lyskestrekk. Bare hadde det moro i to omganger mot hverandre. Spilte gode pasninger og raske finter. Og dro hjem etter kampen med større respekt for hverandre enn da de startet.

Hvem var dommer? Aner ikke. Håkon Magnus? Hvordan gikk kampen? Harn’te snøring. Det kan du lese på internett. Jeg heier mest på Norge fordi det er mulig å ha en slik fotballkamp i et så vakkert land som er oppdratt med likeverd og respekt. Ingen bør sitte for lenge på sin høye hest og kongen løste billett for trikken.

Jeg tar av meg hatten for dette samfunnet som muliggjør en slik ting som er umulig i verden ellers. Der ministrene svetter sammen med tidligere langere og junkier. Og alle drar hjem fornøyd etter kampen, om de så har et hjem å dra til.

Derfor HEIA!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags