Pennen var like viktig som skiene i Roald Amundsens store prosjekt

Kronikkforfatteren mener det er beskrivelsen Roald Amundsen, spilt av Pål Sverre Hagen, har gitt av seg selv som på mange måter har blitt nasjonalikonet Amundsen.  Til venstre  Glenn André Kaada som spiller Oscar Wisting.

Kronikkforfatteren mener det er beskrivelsen Roald Amundsen, spilt av Pål Sverre Hagen, har gitt av seg selv som på mange måter har blitt nasjonalikonet Amundsen. Til venstre Glenn André Kaada som spiller Oscar Wisting. Foto:

Av

– Gjennom bøkene sine iscenesatte Roald Amundsen seg selv som en nasjonalhelt som kunne vise nordmenn hva «det sanne norske» besto i, skriver Ann-Jorid Pedersen. Fredag har storfilmen om polarhelten première.

DEL

Kronikk

Fredrikstads egen polarhelt, Roald Amundsen, har vært død i mer enn 90 år når en ny spillefilm om han nå ruller over kinolerretene. Samtidig bugner historiebøkene av helter som er glemt av de fleste. Hva er det med denne mannen fra Borge som fortsatt inspirerer og engasjerer så mange? Hvordan vant han en så synlig plass i historien? Kan det ha vært med penn og papir mer enn med skip, ski og hundespann?

Forfatteren Roald Amundsen

Roald Amundsen er blant de mest leste norske skribenter gjennom tidene. Hans beretning om sydpolferden slo alle rekorder i norsk forlagsverden da den kom ut i 1912. Da Amundsen noen år senere hadde seilt gjennom nordøstpassasjen, visste han selv at ekspedisjonsberetningen ville bli mer vellykket enn selve ekspedisjonen. Før det litterære råmaterialet til boka Nordostpassagen ble sendt med postskip fra Alaska i februar 1919, ble det forsikret for hele 300 000 kr, en svimlende sum på den tiden.

Jo mer uproblematisk ekspedisjonen framsto, jo mer skinte han som kappløpets seierherre.

Den gode timingen med en nasjon som identitetsmessig befant seg i støpeskjeen etter den endelige løsrivelsen fra Sverige, bidro til at Amundsens forfattersuksess ble nesten uvirkelig stor. Folket sultet etter helnorske historier, og Roald Amundsen leverte, gang på gang. Hans beretninger, som ofte var pyntet på av mer drevne forfattere, var noe nordmenn aldri kunne lese seg mett på. Hans erobringsfortellinger ble dermed også viktige bidrag til den norske nasjonsbyggingen på nittenhundretallet.

Den litterære tradisjonen

Det er et typisk trekk ved den moderne reiselitteraturen at det er selve reisen som teller, ikke målet. Reiseberetningene blir dermed også eksistensielle fortellinger om den personlige livsreisen. Roald Amundsen tilhørte ikke denne tradisjonen. Han var ingen eventyrer som slet seg fram til klodens poler uten annen misjon enn å utfordre seg selv. Han var oppdageren, som i klassisk imperialistisk ånd kartla den ukjente verden og reiste ut på en nøye forberedt ekspedisjon for å erobre et mål til menneskehetens fordel. Slik fremstiller han i hvert fall seg selv i sine beretninger. Det formet også ettermælet hans i betydelig grad.

Amundsen i arbeidsrommet på Svartskog i 1910. Kalenderen på veggen viser at det er tatt 7. mars. Sydpolekspedisjonen startet  fra Norge i august samme år.

Amundsen i arbeidsrommet på Svartskog i 1910. Kalenderen på veggen viser at det er tatt 7. mars. Sydpolekspedisjonen startet fra Norge i august samme år. Foto:

Vinner eller taper

At polarhelten Amundsen ble formet av reiseskribenten Amundsen, blir tydelig når vi sammenligner bøkene hans med en annen kjent ekspedisjonsfortelling. I 1922 utga den britiske polfareren Apsley Cherry-Garrard boka «Den fryktelige ferden», en av historiens klassiske Antarktis-fortellinger. Han var en av Robert Falcon Scotts menn, Amundsens rival som døde i kappløpet mot Sydpolen.

I sin bok legger Cherrey-Garrard stor vekt på strabasene, lidelsene og forsakelsene underveis, mens Amundsen konsentrerer seg om å fortelle om måloppnåelsen og det vellykkede resultatet. Jo større lidelser Cherrey-Garrard presenterte for sine lesere, jo mer sympati kunne han håpe å vinne. For Amundsen var det stikk motsatt; jo mer uproblematisk ekspedisjonen framsto, jo mer skinte han som kappløpets seierherre. Derfor bagatelliserte han slitet, selv om også hans ekspedisjonsdeltakere gjennomgikk store prøvelser. Amundsens fortellerstemme tilhørte vinneren, Cherry-Garrards taperen.

Roald Amundsen i «Gjøa»s kahytt etter at han hadde seilt gjennom Nordvestpassasjen, 1906.

Roald Amundsen i «Gjøa»s kahytt etter at han hadde seilt gjennom Nordvestpassasjen, 1906. Foto:

Bærer av det norske

Men det lå mye mer i Amundsens fortellinger enn konkurranseelementet og opplevelsene underveis. Amundsen slo helt bevisst om seg med tidsriktige, positive symboler for det norske, for eksempel skiene. «Jeg tør si, vi elsket våre ski. Vi klappet og kjælte dem hver gang vi spente dem på» skrev han. Med det plasserte han seg midt i Fritjof Nansens nystartede tradisjon for å dyrke skigåing som noe helnorsk. «Disse prektige plagg», skrev Amundsen om skiene sine, før han hevdet at nordmenn var født og oppvokst med ski på bena. Det er verdt å merke seg at dette var lenge før skigåing ble en utbredt sport i Norge.

Gjennom bøkene sine iscenesatte Roald Amundsen seg selv som en nasjonalhelt som kunne vise nordmenn hva «det sanne norske» besto i. Slik ble han en veiviser i en tid preget av enorme omveltninger og brytninger. Det var det som var hans livsprosjekt og altoverskyggende mål, uansett om han hadde ski på bena eller penn i hånden. På mange måter er det derfor den litterære karakteren Roald Amundsen fra ekspedisjonsberetningene som er vårt egentlige nasjonalikon, ikke mennesket Roald Amundsen. Nå har vi fått en spillefilm som løfter ikonet til nye høyder, men som også tar for seg mennesket bak heltemasken. Det vil bidra til å bevare og nyansere det kollektive minnet om vår mann fra Borge.

Litteraturliste:

  • Amundsen, Roald (2912): Den norske sydpolsfærd med Fram 1910-1912. Kristiania: Jacob Dybwads forlag.
  • Arnesen, Odd (1946): Roald Amundsen som han var. Oslo: Gyldendal.
  • Barr, Susan (2005): Roald Amundsen, tidenes polfarer. Oslo: Stenersens forlag.
  • Bomann-Larsen, Tor (2003, 2 opplag): Roald Amundsen. Oslo: Cappelen Forlag.
  • Chatwin, Bruce og Theroux, Paul (1992): Nowhere is a place. Travels in Patagonia. San
  • Francisco: Sierra Club Books.
  • Cherry-Garrard, Apsley (1922): The worst journey in the world. London: Constable & Company.
  • Melberg, Arne (2005): Å reise og skrive. Oslo: Spartacus.
Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags