Å være en varsler – les «sladrehank»

– Hvordan kan det ha seg at en person i en så ledende stilling blir møtt av en slik kanonade av beskyldninger om uhensiktsmessig opptreden? spør Harald Otterstad.

– Hvordan kan det ha seg at en person i en så ledende stilling blir møtt av en slik kanonade av beskyldninger om uhensiktsmessig opptreden? spør Harald Otterstad. Foto:

Av

– Sorenskriveren i Halden ble innklaget på vegne av dem som har opplevd at Fru Justitia ikke bare er blind, men også noen ganger døv – og til tider særdeles arrogant, skriver advokat Harald Otterstad, og opplyser at han selv var den som varslet pressen om klagen.

DEL

Leserbrev 

Vi husker det nok – noen av oss. Han eller hun på skolen som gikk og sladret til læreren. Om han Per, Pål eller Espen som var slem mot en medelev. Vedkommende fikk ikke mye kred hos oss som holdt kjeft. I ettertid må jeg for egen del erkjenne at jeg var feig. Jeg turde ikke.

I dag skulle jeg så gjerne ha ønsket at jeg hadde mot den gangen. Til å si ifra. Eller sladre om man vil. Da kunne kanskje noens opplevelse av det å gå på skolen ikke ha vært så ille som det ble. Jeg plages av dårlig samvittighet.

Nærmere 50 år etterpå. I dag – som en godt voksen mann – aksepterer jeg IKKE å være vitne til at urett begås. Jeg har gått igjennom et utdannelsessystem som har ført frem til en embetseksamen. Og en tittel: Advokat. Det forplikter. Særlig kanskje for denne yrkesgrunnen som måtte avlegge en embetsed ved utstedelse av diplomet som ga en bekreftelse på aldri å vike fra urett osv.

I disse dager har en klage mot en sorenskriver i Østfold fått en del medieoppmerksomhet og mer vil ventelig komme, fra den ene eller annen side. Ikke det at vedkommende er en dårlig jurist. Tvert imot. Mitt inntrykk er at vedkommende er en meget dyktig lovanvender. Dette dreier seg imidlertid om hvordan sakene håndteres prosessuelt. Om særlig å utvise tålmodighet og toleranse.

Da ønsker jeg for egen del å «tilstå» at jeg har et betydelig ansvar for at dette har kommet offentligheten for øre. Og det har vært helt bevisst. Selv om jeg selvsagt har måttet ta i betraktning at det ville falle vedkommende det dreier seg om svært tungt å få oppleve en slik til dels massiv kritikk mot seg selv. Enhver er seg selv nærmest. Står man på barrikadene står man rimelig tilgjengelig for hugg. Dette er vår hverdag.

Uansett: I praksis har det nedfelt seg en slags norm for hvordan vi oppfører oss i jobbene våre. Selv vil jeg kalle det en slags yrkesmessig «musikalitet». Man vet hvor grensene går. Og man strekker det kanskje litt langt. Dette gjelder selvsagt også for både advokater og dommere.

Men når denne normen til stadighet av en del aktører som frekventerer domstolen oppleves å bli brutt – hva gjør man da? Holde kjeft? Håpe på at det ikke gjentar seg? I denne saken har to av mine kollegaer brukt sin legale rett til å innklage vedkommende til DA – domstolsadministrasjonen.

Hva resultatet vil bli er selvsagt i skrivende stund helt uvisst. Men jeg valgte i tillegg å varsle media – som uansett ville ha kommet på banen etter svært kort tid. Denne varslingen skal ingen av de to klagere ha ansvar for.

Heller ikke de referenter som det er henvist til i klagen. Dette er utelukkende mitt ansvar og det får jeg stå for. Jeg vet imidlertid hva jeg selv har opplevd av det jeg vil kalle en uakseptabel prosessledelse. Dette finner jeg igjen veldig klart i den fremsatte klagen med vedlegg/uttalelser fra andre kollegaer. Og jeg ønsket å tilkjennegi dette i det offentlige forum og da er pressen en ubestridt ledende aktør. (At media valgte å operere med navn og bilde av vedkommende er imidlertid egnet til forundring. Hvor var «Vær varsom-plakaten»?)

Er det slik at jo eldre en dommer blir, jo mer «frirettslig» og suveren blir en – i egne øyne?

Jeg spør meg selv: Hvordan kan det ha seg at en person i en så ledende stilling blir møtt av en slik kanonade av beskyldninger om uhensiktsmessig opptreden? Jeg tror for egen del at jeg har funnet et svar gjennom et spørsmål: «Er det slik at jo eldre en dommer blir, jo mer «frirettslig» og suveren blir en – i egne øyne? At man skal gjøre ting på egen måte, uten ydmykhet og nødvendig respekt for spilleregler og roller..?» (Jeg vil understreke at jeg kjenner en rekke «eldre» dommere som ikke vil være i nærheten av å bli innklaget. Ja, de fleste faktisk.)

Det er dette den saken dreier seg om. To av mine kollegaer valgte å ta belastningen med å innklage vedkommende sorenskriver til DA. Jeg kan forsikre om at listen for dette ligger til dels svært høyt. Av grunner som bør være åpenbare og som jeg rett og slett ikke «gidder» å redegjøre for. At jeg som en referanse valgte å bekrefte anmeldelsen overfor media vil jeg innestå for – uansett hva utfallet av denne saken måtte bli.

At den er tragisk for vedkommende som er innklaget er en side av saken. Dessverre er det også en annen side, nemlig de som har opplevd at Fru Justitia ikke bare er blind, men også noen ganger døv – og til tider særdeles arrogant.

Jeg ønsker virkelig ikke at det skal være sånn i norske rettssaler. Jeg ønsker at dommer opptrer «høvisk» og tillitvekkende. At de har tid til å høre! Jeg avslutter denne omgang med noen ord fra Luther – selv om jeg må betrakte meg som gudløs: «Her står jeg – og kan ikke annet. Gud hjelpe meg.»

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags