Skolegudstjenestenes problematiske plass i skolen

Av

– Skolen er til for danning av elevene, det har du helt rett i. Det tilsier derimot ikke at gudstjenester er en nødvendig del av denne danningen, skriver humanist Christian Lomsdalen i dette tilsvaret til Madeléine Leidland.

DEL

Leserbrev 

Skolegudstjenestenes plass i skolen er definitivt ikke uproblematisk og ingen nødvendighet for å oppfylle skolens dannelsesoppdrag.

Jeg har også blitt forundret over hvor tidlig skolegudstjenestedebatten kom i år. Det ser ut til at Kristelig Folkepartis forslag om obligatoriske gudstjenester fikk i gang debatten ekstra tidlig i år. Langt mer interessant tenker jeg det er å diskutere påstandene Madeléine Leidland fremmer i Fredrikstad Blad 13.11.

Først og fremst vil jeg påpeke at selv om tallet som viser at det er gjennomsnittlig 95 deltagere per gudstjenestene er basert på gudstjenestene på søndager og helligdager, så er ikke dette det eneste tallet som Den norske kirke går ut med. Hvis vi ser på Kirkens egne nettsider med statistikk så er det tallet for det totale antallet gudstjenester som blir presentert først. Med antall deltagere og en glede over en økning i antallet gudstjenester fra 2015 til 2016. Det er først neste avsnitt som dreier seg om søndager og helligdager. Det er med andre ord ikke spesielt radikalt å fremme argumentet om at skolegudstjenestene primært sett er til for å øke andelen deltagere på Kirkens gudstjenester, selv ikke om en bruker Kirkens egen statistikk.

Allikevel er dette mindre interessant. Formålet er jo tydelig å nå ut til flest mulig av de som ikke deltar på gudstjenester på søndager av egen vilje. For det må åpenbart være et problem. Langt flesteparten av Kirkens medlemmer deltar jo ikke på seremonier og ritualer i løpet av året. Selv ikke om julen og livsløpsseremoniene er tatt med. Ellers ville det ikke være så viktig for Den norske kirke å sørge for at flest mulig skolebarn deltok på nettopp disse seremoniene, én til tre ganger i året i løpet av ti skoleår.

Religiøs forkynnelse har ingen plass i en fellesskole med en mangfoldig elevmasse.

Det som allikevel plager meg mest i innlegget Leidland er påstanden om at et bystyre og en kirke kan bestemme noe om hvordan det skal oppfattes å være tilstede i gudstjenesten. Selv om jeg skal legge godviljen til, har jeg enda ikke sett et opplegg for dette som ikke krever at skoleelevene står frem med eget livssyn eller egen religion, som ikke skaper sosialt press om å delta, og som skaper et reelt rom for å bare være en observatør, særlig i seks til tiårsalderen. Som på alle sosiale arenaer så er det et press om å «gjøre som alle andre». Det er litt som å være på en konsert, om resten av publikum reiser seg for å klappe for artisten så er det vanskelig å bli sittende igjen som den eneste som sitter, eller til og med den eneste som ikke klapper. Slik føles det i hvert fall.

I tillegg så har vi det faktum at opplæringslovens fritaksparagraf baserer seg på en subjektiv forståelse av hva som er deltagelse i andres ritualer og/eller religion, og hva som er problematisk ut i fra ens egen overbevisning. Det er med andre ord vanskelig for skole, kirke, og kommunestyre å vedta noe rundt dette. Derfor har man også for stor del gått bort i fra bruken av uttrykk som observatør i slike tilfeller. Rett og slett fordi vi ikke har klart å komme opp med noen gode distinksjoner som skiller på en god og klar måte mellom deltagelse og observasjon. Særlig ikke for områder som religiøs praksis.

Skolen er til for danning av elevene, det har du helt rett i. Det tilsier derimot ikke at gudstjenester er en nødvendig del av denne danningen, og det tilsier ikke at gudstjenester er en nødvendig del av norsk skolepraksis. Derimot bør vi overlate dette til foreldrene slik at de kan ta barna sine med på religiøse seremonier der de ønsker å gjøre dette, om de ønsker. Religiøs forkynnelse har ingen plass i en fellesskole med en mangfoldig elevmasse.

Christian Lomsdalen

Lektor, humanist og far

Bergen

Følg på: Facebook, Facebook, Twitter

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags