Jeg leser reaksjonene fra lederen av Bispedømmerådet i Borg, Karin-Elin Berg, med interesse, og jeg må innrømme at jeg blir litt undrende over hennes konklusjon og definisjon av Oase. Jeg er enig med henne at det er lurt å være skeptisk til en forkynnelse som jager etter tegn og under, og synes mange karismatiske sammenhenger presenterer en kristendom jeg ikke kjenner meg komfortabel med. Jeg har ingen tro på at man skal legge bort seg selv eller sitt intellekt i møte med Gud og troen.

Jeg er samtidig en av de flere tusen som har pleid å dra på Oase i mange år sammen med familien. Jeg vil ikke kalle meg veldig karismatisk, selv om jeg før i tiden var mer salig. Jeg orker ikke for mye styr og ståk rundt troen, som av og til er veldig svak og pinglete. Jeg kan ikke fordra åndelig manipulering og karismatisk suggesjon. Og jeg kjenner meg hjemme i Den norske kirke.

Vi tar ikke skade av å få oppleve Surpresa fra Mosambik og hans oppvekking av døde, men de fleste av oss har da et hode å tenke med.

Jeg synes at den siste ukas fokus på Surpresa fra Mosambik og hans oppvekking av døde er pinlig. Fordi dette er ikke et fokus jeg opplever Oase har eller skal ha. Surpresa Sithole er en typisk sprudlende pinsekarismatisk forkynner fra Afrika som gjør det han opplever Jesus ba han om å gjøre: Å være god med dem han møter.

Han lever i en helt annen verden i bushen i Afrika, enn hva bispedømmeråd, biskop og menigmann i Østfold og Norge gjør. Det tar vi ikke skade av å få oppleve, men de fleste av oss har da et hode å tenke med, en evne til å tenke kritisk om det vi hører og ser. Det har vi lært oss gjennom å vokse opp i Norge, gjennom skolegang og opplæring i demokratiske prosesser – og det er jammen godt!

Kanskje er det slik at det er mer behov for under og mirakler i bushen i Afrika enn i rike Norge der vi har alt vi trenger og fritt sykehusvalg? Det er en selvfølge at man kan komme til Oase og være syk, uten å bli påhoppet av folk som skal helbrede deg. Man kan derimot be om forbønn og støtte hvis man har behov for det. Verdidokumentet til Oases veiledere er godt gjennomarbeidet og noe jeg anbefaler å lese.

Jeg må innrømme at jeg av og til har vært både bekymret og lei av Oase. Det har vært forkynnere der som jeg har vært teologisk helt uenig med. Det er ikke en katastrofe. Verden er større enn vår lille dam. Jeg har blitt møtt av et nåværende lederskap som har reflektert godt rundt seg selv og vært villige til å ta en diskusjon.

Og et Oase som omfatter både speed-dating, fisketurer, bønn og lovsang. Jeg møter venner fra hele landet, camper, har en årlig rekefest utenfor hytta eller campingvogna, tar en nattevakt i Living Room (bønnerommet), og deler gleden med barna mine over at Oase igjen skal være i flotte Fredrikstad.

Jeg tror ingen trenger å være bekymret for at de skal bli verken manipulert eller vekket fra de døde på Oase i år. Du kan tvert imot få det veldig kjekt, få med deg Hillsong-konserten fredag kveld, tusle rundt og spise is i Gamlebyen, sende barna på dansekurs eller ta deg en stille time og la tankene få ro i Living Room.

Når det gjelder teologi, er det bare å lese grunnlagsdokumentet til Oase. Det holder seg helt klart i sentrum av norsk kristenhet. Jeg har aldri hørt Oase-ledelsen love verken helbredelser eller gull på vegne av Gud. Men en amerikansk forkynner lovet en gang penger og velstand til dem som ga i kollekt. Da ristet jeg på hodet og tenkte: Typisk amerikansk.

Jeg personlig synes at hverdagene mine er mirakler. Jeg lever med kronisk leukemi og har energi til å engasjere meg i lokalsamfunn og medmennesker. Jeg får gratis medisiner for hundretusenvis av kroner hvert år i vårt gode land. Det takker jeg Gud og det norske velferdssamfunnet for. Hvis jeg hadde vært født i Mosambik hadde jeg helt sikkert vært død, med den diagnosen jeg har. Kanskje jeg ville satt pris på litt helbredelse fra Jesus?