Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Ja, som prest i Den norske kirke, har jeg jo en oppfatning.
Først av alt: Jeg har full forståelse for at det er behov for religiøst nøytrale seremonier. Det er ikke alle som synes det er ok med dåp, kirkelig konfirmasjon, kirkebryllup og kirkelig begravelse.
Og her dekker Human-Etisk Forbund et stort behov. Og det er bra.
De flagger toleranse, og det er bra. De tenker prinsipielt, og det er bra. Da blir vi bevisste, for eksempel på hva vi gjør når vi har skolegudstjenester før jul. Bare lurer på hvor toleransen egentlig er, når de vil overkjøre et flertall.
Så må jeg si at jeg stusser litt over dette med konfirmasjon. Konfirmasjonen i den formen vi har den, oppsto i kjølvannet av reformasjonen. Begrepet «bekrefte dåpsløftet» har vi imidlertid beveget oss bort fra. Konfirmasjonsundervisningen er i dag siste trinn i den opplæringspakka vi skal tilby alle døpte medlemmer av kirken. Konfirmasjonskappa symboliserer dåpskjolen som nå er blitt passe stor. Og det er en forbønnshandling.
- Tom Hedalen og Kirstin Moe: Human-Etisk Forbund: 60 år med kamp for frihet
- Marit Strømsæther Akselsen: Feil å bruke navnet humanistisk konfirmasjon
- Ivar Kristianslund: Borgerlig konfirmasjon er et humanetisk bedrag
«Folk flest» la imidlertid noe annet i konfirmasjonen før i tida: Et overgangsritual. «Velkommen i de voksnes rekker» sa en til konfirmantene.
Nå stusser jeg enda mer. Når en kaller det «humanistisk konfirmasjon» så blir jeg betenkt.
Tidlig på 70-tallet ble jeg oppmerksom på begrepet «borgerlig konfirmasjon». Og ok, jeg stusset litt ettersom jeg fikk inntrykk av at en tok tak i dette med overgangsritual, mer enn det teologiske innholdet. Men jeg så at behovet var der, så jo da, det er greit, tenkte jeg.
Nå stusser jeg enda mer. Når en kaller det «humanistisk konfirmasjon» så blir jeg betenkt.
Symbol-erobring – nei det liker jeg ikke.
Humanismen, det fine europeiske arvesølvet, tilhører ikke først og fremst humanetikken. Den gudløse humanismen er tradisjonelt mer et unntak enn en regel. (Hareide: Hva er humanisme? 2011)
Den første typiske humanist i kirkens lederskap var pave Nikolas V. Under den korte tida han virket som pave opprettet han Vatikanbiblioteket. En institusjon som var inspirert av, og skulle støtte opp om de humanistiske anliggender, for eksempel ta vare på den antikke kunsten og litteraturen. Den sekulære humanismen er slik sett i utakt med den klassiske humanismen. En av de store humanistene: Erasmus av Rotterdam, var da også en av inspirasjonskildene til Martin Luther.
Jeg leste forleden et intervju med Inge Eidsvåg. Mangeårig rektor ved Norsk Humanistisk Akademi, bedre kjent som Nansenskolen på Lillehammer. Han kom med et hjertesukk om humanetikernes forsøk på erobre humanistsymbolet. Han minnet om at det var blant andre en biskop (Christan Scjhelderup) som dro prosjektet med Nansenskolen i gang. Eidsvåg fortalte også om langvarige diskusjoner med lederne i HEF om eiendomsretten til dette fine europeiske arvesølvet.
Jeg får dessverre litt følelsen av at Human-Etisk Forbund ikke står i seg selv. For meg ser det ut som om de bare kan stå i skyggen av kirketårnet. Og definere seg som en «motgreie» til oss. Utfordringa mi til dem er å komme med egne saker.