Den siste tiden har vært preget av flere grusomme hendelser rundt om i verden. Avisene og sosiale medier bugner over av nyheter om hjertene som sluttet å banke, og menneskene og/eller organisasjonene bak hendelsene. Like sikkert som at debatten om skolegudstjenester kommer rundt juletider, kommer debatten om religionens rolle i terroren. Det er en debatt som til tider kan være veldig respektløs.

Religionen blir kritisert i sin helhet og får skylden for noe enkeltmennesker og/eller organisasjoner gjør. All religion blir dratt over én kam, med null respekt for alle troende som tar sterk avstand fra det enkeltmenneskene og organisasjonene gjør i religionens navn. Det får jeg en klump i magen av. Hverdagslig religion er blitt en uting. Det synes jeg er veldig trist, for det er egentlig ganske så fint.

Jeg er utdannet religions- og samfunnsfagslærer. Noe jeg håper på å oppnå med elevene mine, er at de får en respekt for at religion er så viktig for så utrolig mange mennesker. Det er noe hverdagslig. Det trenger ikke være stort. Elevene kan få et kunnskapsgrunnlag om hverandre som gjør det lettere å forstå hvorfor vi lever livene våre slik vi gjør det.

Det kan gi en forståelse for hva naboen tror på, eller hvorfor medeleven faster. Vi kan forstå hvorfor noen lever livet sitt annerledes enn det vi gjør selv. Vi kan respektere hverandres annerledeshet. Vi kan lære hva som er bak mangfoldet vi ser hver gang vi går ut ytterdøra. Vi kan få en økt respekt og toleranse for hverandre.

Vi må huske at ekstrem religion er noe helt annet enn religion som de fleste troende kjenner den.

 

Karpe Diems «Tusen tegninger» er en låt som handler om toleranse. Magdi i Karpe Diem sier at det er en låt som handler om å akseptere at noen tror, uansett hva de tror på. Den handler om det positive ved tro, uansett hva du tror på. Og den handler om hvor like vi er, uansett hva vi tror på. Det er en låt jeg hører på hver gang debatten om religion dukker opp, og den dukker opp ofte, dog i ulike nyanser.

Det er en låt som ble spilt mye i etterkant av 22. juli 2011. I den nasjonale minneseremonien snakker Magdi om «noe som har forandret seg» etter 22. juli. Alle var norske – uavhengig av hvilken tro og hudfarge de hadde. Det var et samhold vi ikke har sett tidligere. Og han skulle ønske den forandringen varte for evig.

I år er det fem år siden 22. juli. Vi trenger mer enn noen gang tidligere at vi aksepterer at noen tror, og at man lever livet annerledes enn det du kanskje selv mener er best. Vi må anerkjenne at noen tror på andre sannheter enn det du gjør selv. Og vi må respektere denne annerledesheten. Vi trenger det samholdet befolkningen hadde etter angrepene 22. juli. Vi må oppfylle Magdis ønske om at forandringen han opplevde i etterkant av angrepene vil vare evig.

Vi må huske at ekstrem religion er noe helt annet enn religion som de fleste troende kjenner den, og vi kan ikke la den definere vårt inntrykk av den hverdagslige religionen. Religion i sin helhet skal ikke få skylden for alt det grusomme som skjer. Det skal enkeltmenneskene og/eller organisasjonene bak de grusomme handlingene få.

Religion er den gjengse troende som deltar i fredagsbønnen eller i gudstjenesten. Og til slutt handler det om å «godta at andre har en mor som og kanskje en far som lærte dem noe annet om livet. Som at himmelen er et mål og livet kanskje er casting» som Karpe Diem synger. Vi er forskjellige. Takk Gud for det.