Regionteater er den kanskje viktigste kultursaken i byen noen gang

– Etablering av et regionteater gir oss en unik mulighet til å etablere et ressurssenter for scenekunst i Fredrikstad, skriver kultursjefen, og mener at samarbeid med høyskolens Akademi for scenekunst er særlig interessant. Bilde fra en tidligere eksamensoppgave ved akademiet.

– Etablering av et regionteater gir oss en unik mulighet til å etablere et ressurssenter for scenekunst i Fredrikstad, skriver kultursjefen, og mener at samarbeid med høyskolens Akademi for scenekunst er særlig interessant. Bilde fra en tidligere eksamensoppgave ved akademiet. Foto:

Av

Kultursjef Ole-Henrik Holøs Pettersen: – Etter mageplasket med fylkesscenen, er tiden overmoden for å reise kjerringa og én gang for alle bevise at Fredrikstad er en kulturby med mer enn lokale ambisjoner!

DEL

KronikkFredrikstad har et rikt og engasjert kulturliv som vi kan være svært stolte av, og som sikrer både gode opplevelser og et aktivt og meningsfylt liv for innbyggerne. Byen kan også vise til spennende vekst innenfor de kreative næringene, vi har blitt en festivalby av storbydimensjoner og har jf. Telemarksforskning en kunstnerattraktivitet som er høy.

Men, byen kan neppe påberope seg å være i samme selskap som andre byer på vår størrelse (og mange langt mindre enn oss) hva angår statlig finansierte kompetansemiljøer og kulturinstitusjoner. Disse miljøene og institusjonene setter byene på det nasjonale kulturkartet, og bidrar til utvikling og vekst av profesjonelle miljøer lokalt. Kommunens kulturplan, som vi i Kulturetaten nettopp har hatt ute på høringsrunder, er et strategidokument hvor vi har forsøkt å spille opp til en diskusjon om hva som bør være det kulturpolitiske fokuset for vår lille verdensby.

Man må ikke tro at det er breddekultursatsing som løfter oss som en by med innslag av internasjonale impulser, trekker flere fagmiljøer og næringsaktører til byen, eller løfter byen inn i den nasjonale kulturdebatten.

Planen legger opp til et sterkere fokus på å fremme profesjonalitet, bygge kompetansemiljøer og arbeide for flere statlig finansierte kulturarbeidsplasser i vår by. Noen har oppfattet at et slikt fokus vil bidra til at breddekulturen prioriteres ned. Jeg mener dette ikke står i noe motsetningsforhold til hverandre. Breddekulturen er svært viktig både som meningsfull aktivitet og som en helt avgjørende underskog for et profesjonelt kulturliv, men man må ikke tro at det er breddekultursatsing som løfter oss som en by med innslag av internasjonale impulser, trekker flere fagmiljøer og næringsaktører til byen, eller løfter byen inn i den nasjonale kulturdebatten. Til det trenges det flere sterke kompetansemiljøer.

Samtidig mener jeg at et sterkere fokus på å bygge kompetanse på kulturfeltet også sikrer både kvaliteten og utviklingen av breddekulturarbeidet. Profesjonalitet og bredde bør i så måte stå i et samvirkeforhold. Utfordringen er imidlertid at vi i dag har en skjev balanse i dette.

I lys av dette mener jeg prosessen som nå pågår knyttet til et frittstående teater og målet om et eget regionteater også her øst for folden, er den kanskje viktigste kultursaken i byen noen gang. Stortingsmeldingen Bak kulissene (den såkalte scenekunstmeldingen) har poengtert at Østfold er blant landets svakeste regioner hva angår satsing på scenekunst. Andre utredninger sier det samme. Både fylkeskommunen og kommunens kulturplaner har tilbake fra 2005 påpekt viktigheten av å jobbe for både et styrket scenekunstfelt og et regionteater i Østfold.

Saken er altså sjeldent godt forankret i nasjonalt, regionalt og lokalt planverk, og har blitt løftet opp til debatt med jevne mellomrom, men uten at det har vært tilstrekkelig momentum til å løfte saken utenfor Fredrikstad og Østfold. Fylkeskommunen skal derfor ha honnør for nå å ha skapt et mulighetsvindu. Det vil imidlertid kreve masse lobbyisme og politisk trykk inn mot både hovedstaden og nye Vikens korridorer for denne gang å lykkes med å få statlige forpliktelser og flere kulturkroner til Østfold og Fredrikstad.

Et profesjonelt institusjonsteaters synergier for videreutvikling av både arbeidsplasser, tilstøtende næringer, for kunstfeltet og byens posisjon som betydningsfull og aktuell kulturby er åpenbare. I Fredrikstad har vi også Høgskolen med Akademi for scenekunst, som har utviklet seg til å bli en innovativ og internasjonal utdanning som tiltrekker seg oppmerksomhet fra hele verden. Etablering av et regionteater gir oss dermed en unik mulighet til å etablere et ressurssenter for scenekunst i Fredrikstad, i et samarbeid mellom regionteatret, Høgskolen og det profesjonelle teaterfeltet i Østfold forøvrig.

En sterkere satsing på Østfoldteatret fremover vil også kunne forsterke byens satsing på kulturfeltet, med innslag av internasjonale impulser, nasjonale og internasjonale produksjonsmiljøer og teateroppsetninger som både utfordrer, korrigerer og supplerer hva vi allerede er som kulturby. Samtidig vil etableringen av et frittstående teater trolig bidra til et mer synlig teater med en tydeligere profil. Med en slik modell kan man kanskje også lykkes bedre med å bygge publikum som føler eierskap til et teater med regional identitet.

Samtidig er det et faktum at statlige finansierte kulturvirksomheter og kompetansemiljøer har en tendens til å bli lagt til byer med allerede etablere miljøer og forbindelser mellom stat og kommune. Målet om en statlig forpliktelse på et regionteater er derfor ikke bare en enkeltstående sak om scenekunstutvikling, men handler vel så mye om å posisjonere seg med mål om å få enda flere statlig finansierte miljøer til Østfold og Fredrikstad. Dette er viktig regionspolitikk. Nå må Østfold og Fredrikstad mobilisere sammen. Kultursjefen kan ikke reise kjerringa alene!


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags